Som for så mange menn, er helsevesenet nesten et fremmedord for meg. De få møtene jeg har hatt med fastlege eller sykehus skjedde som barn. I voksen alder, så er jeg veldig flink til å ikke gå til legen. Så da min kone ventet sitt første barn, var det en helt fremmed verden jeg beveget meg inn i. Fra svangerskapskontroller til bekymringer rundt egen helse til omvisning på føden på det lokale sykehuset.
På reisen fra første trimester til pappaperm lærte jeg at forberedelse er nøkkelen til å overleve den nye tilværelsen med baby, og både nybakte foreldre og helsevesenet trenger god tid til å skape sterke familier.
Som far blir man rett og slett en passasjer, så man gjør det man kan: Hjelper til hjemme
Forventningene er høye
For en del år siden fikk den nederlandske sosiologen Geert Hofstede utarbeidet en oversikt over hvordan ulike land og kulturer oppfatter seg selv.
I denne oversikten er det en rekke forskjellige dimensjoner, og en av disse dimensjonene er «femininitet vs. maskulinitet». Her omfattes feminine verdier som omfatter for eksempel barneoppdragelse, klesvask, matlaging og annet som var oppgavene til 50-tallets husfrue. Norge scorer nest høyest i hele verden på femininitet (bare slått av Sverige). Dette betyr at norske menn og kvinner er i stor grad forventet å kunne ta på seg samme oppgaver.
[ Trente tre ganger daglig. Restituerte på gudstjeneste ]
Denne endringen har skjedd i nyere tid, og akselererte virkelig med sosiale medier som byr på både hyppigere kommunikasjon mellom småbarnsfamilier og eksponering ovenfor urealistisk Instagram-idyll. Forventningene er langt høyere enn de var for 30 år siden. Dette er forventningene man selv stiller som nybakt pappa eller medmor.
Disse forventningene blir fort brutt ned når man opplever at man faktisk ikke kan roe ned babyen uten at mor ammer eller gir flaske. Eller at barnet kun vil til mor når det gråter. Man blir rett og slett en passasjer, så man gjør det som man kan: Hjelper til hjemme. Da er det lett å bli gående som en vaktmester, uten noen særlig givende interaksjon med det nye familiemedlemmet. Hvis man ikke har de to første ukene med barselpermisjon der partner er hjemme, er det også rett tilbake på jobb. Det er et utenforskap, enten du vil eller ikke. Dette utenforskapet man opplever som nybakt far bør snakkes om på svangerskapskontroll, så partner blir bedre forberedt på at både hverdag, egne interesser og samliv vil endres dramatisk.
Dette utenforskapet man opplever som nybakt far bør snakkes om på svangerskapskontrollene
Å føle seg velkommen
Det ligger stor verdi i å føle at man er del av svangerskapet og den store og fremmede fødselen som skal skje. Jeg husker at jeg følte meg inkludert som pappa allerede ved den første ultralyden. Den første gangen vi fikk se babyen, som da mest av alt så ut som en bønne. Da jordmoren skrev ut bildene, rakte hun dem til meg og sa «så kan pappa holde disse». Det var første gangen noen kalte meg pappa, og jeg følte for første gang at «ja, jeg skal faktisk bli pappa nå».
Hele veien gjennom graviditeten og fødselen følte jeg at helsevesenet var dyktige på å inkludere og ta meg med på reisen som kona gikk gjennom. Under fødselen ga jordmor meg oppgaver, som å holde masken med lystgass, eller holde hodet til kona under aktiv fødsel. Disse små dryppene av ansvar bidro sterkt til at jeg følte at jeg ikke bare var i veien under fødsel, og jeg er evig takknemlig for jeg fikk kjenne at vi gikk gjennom dette sammen.
Sykehuset vi fødte på hadde barselhotell der partner fikk overnatte. Det ga oss en utrolig sterk familiefølelse fra første stund. Det hadde vært en stor nedtur å måtte ta turen hjem og sitte og se i veggen i påvente av besøkstid på sykehuset neste dag.
Norsk helsevesen bør prioritere midler til å skape gode fødselsopplevelser. Dessverre ser vi en negativ utvikling der fødesteder legges ned. I mars i år la Oslo universitetssykehus ned det utrolig populære fødestedet ABC-enheten, til store protester fra både ansatte, Norsk Sykepleierforbund og småbarnsforeldre.
Hos mange fedre dukker følelsen av å ikke kunne bidra hjemme fort opp
Mental knekk som småbarnspappa
I tiden etter fødsel er det etterkontroller og barselgrupper. Hos mange fedre dukker følelsen av å ikke kunne bidra hjemme fort opp. Noen partnere løser det ved å trekke seg unna, som skaper konflikter med barnemor, fordi det oppleves som man ikke har lyst til å hjelpe til. Andre stanger hodet i veggen og prøver å finne løsninger for hvordan man kan hjelpe – uten at det resulterer i noe.
Det er mange veier til et ødelagt samliv når man setter for høye forventninger til seg selv og barseltiden. Da barselgruppen til kona skled fra hverandre, stod jeg veldig alene da min foreldrepermisjon startet.
Med lite stimulerende dager i pappaperm og et evig jobbsøk opplevde jeg en mental knekk, og følte meg ganske ensom i verden, på tross av at jeg også følte at jeg hadde verdens beste baby.
Å få baby var ikke bare rosenrødt og skjønt. Når jeg tenker tilbake er det med følelsen av null egentid og ambisjoner om fritidsinteresser og reiseønsker som ble lagt på hylla på ubestemt tid. Jeg gikk rett og slett gjennom en fødselsdepresjon, uten noen god løsning for å komme seg videre. Dels fordi jeg er mann og det ikke falt meg inn å søke informasjon om dette, og til dels av at det ikke finnes noen god info som snakker direkte til nybakte fedre. Vel, det finnes info – men den er ofte generell, steril og lite engasjerende. Fødselsdepresjonen tar mange former, og i mitt tilfelle er det en følelse av utbrenthet, der det er vanskelig å finne tid til være sosial med venner eller engasjere meg i fritidsinteresser.
Det er mange veier til et ødelagt samliv når man setter for høye forventninger til seg selv og barseltiden
Menn som gruppe har som sagt ofte en del motstand mot å fly til legen. Dermed går antagelig svært mange fødselsdepresjoner udiagnostisert, og en reell statistikk er vanskelig å oppdrive. Ifølge Psykologforeningens nettsider har om lag 6-12 prosent av befolkningen diagnosen depresjon, og da kan vi anta at tilsvarende andel nybakte foreldre også kan tilskrives diagnosen.
En annen mulig medvirkende faktor er at foreldreskapet har en direkte innvirkning på meg, da jeg selv ble adoptert fra Filippinene i en alder av ett år. Siden jeg ble forlatt av min biologiske mor tre dager etter fødselen, har jeg aldri kjent noen som ligner på meg. Da jeg fikk egne barn, ble jeg fylt med både en tristhet og glede over å aldri ha hatt noen som ligner på meg.
Denne opplevelsen er omtalt i studiet Bio av fotojournalist Kjersti Binh Hegna, der flere av deltakerne i studiet forteller om at egne biologiske barn føles som en slags forlengelse av ens egen identitet – og en utvidet oppfattelse av sitt eget «unorske utseende».
[ «Jeg kunne aldri gjenfinne min mors sjøgrønne øyne i mitt eget speilbilde» ]
Mange nyanser
Kort sagt er det uendelig mange nyanser, og ulike forståelser av hva som forårsaker depresjon, og hvordan den utarter. For menn og partnere kan det være vanskelig å innse at man faktisk har fødselsdepresjon. Den dominerende tanken er jo at fødekvinnen, som den som fysisk gjennomgikk fødselen, er den personen som kan rammes av fødselsdepresjon. På tross av god inkludering hele veien i svangerskapskontrollene, opplevde jeg at informasjonen om den tunge tiden etter fødselen i stor grad var rettet mot fødekvinnen. Det er mye informasjon som kan og skal overbringes fra helsepersonell til gravide i løpet av kort tid, så det er helt riktig at fødekvinnen prioriteres, men det hadde vært gunstig for pappaene å få mer tilpasset info om barseltid og mental helse.
Et svangerskapsmøte for kommende fedre kunne tatt opp slike temaer, og bidratt til å skape et psykososialt miljø der man som nybakt far har en større forståelse for opplevelsen den nybakte mammaen går gjennom, og forklaring på hvordan samlivet påvirkes av å få barn. Å bli pappa handler om mer enn å høre kommentaren «Nå blir det mye bleieskift på deg».
Det som var redningen for meg som småbarnspappa var en gratisapp som heter Barseltreff, der jeg kunne treffe andre fedre med baby på samme alder. I dag er jeg så heldig at jeg er en del av teamet som jobber med Barseltreffappen, og kan bidra til at flere småbarnsforeldre kommer seg ut og er sosiale – som er gull verdt når man ikke kjenner mange andre med baby.
På tross av alt ligger til rette, går jeg med en overhengende følelse av at runde to med fødselsdepresjon er på trappene
Vi må skape robuste familier
I mai fikk vi vårt andre barn, og med det følger en ny runde i helsevesenet. Også denne gangen føler jeg meg inkludert, verdsatt og som en del av familien. På tross av alt ligger til rette for en idyllisk småbarnstid, går jeg med en overhengende følelse av at runde to med fødselsdepresjon er på trappene. Som selvstendig næringsdrivende er det sjelden ordentlig fri fra jobb, og sommerferien med barnehagefri for treåringen betyr at arbeidet må utsettes til kveld og natt.
For å skape sterke og robuste familier er det viktig at også fedre og medmødre blir inkludert på en god måte i både forberedelse til fødsel og de omveltninger man opplever som nybakte foreldre.
Med god forberedelse på at barseltiden er slitsom, tærer på forholdet – og at man som far eller medmor vil oppleve at man nødvendigvis ikke kan hjelpe til så mye som man tror – vil vi redusere forventningsbruddet mellom #babylykke på Instagram og virkeligheten. Da kan vi motvirke krangler mellom foreldre og kanskje redusere antall samlivsbrudd.
Jeg mener at en inkluderende svangerskapsomsorg som klarer å ivareta både mor og partner vil skape sterke familier og tilrettelegge for at foreldre klarer å gi det nye barnet en god oppvekst. For å skape en god svangerskapsomsorg må jordmorutdanningen og jordmoryrket i større grad prioriteres – for det er heltene som forbereder oss nye foreldre.