Den nylig framlagte rapporten til det regjeringsutnevnte ekspertutvalget om finansiering av bærekraftsmålene, Investering i en felles framtid, gir et godt utgangspunkt. Utvalget påpeker at utviklingsbistand har hatt stor effekt og at vi har sett en betydelig framgang de siste 30 årene, men en rekke kriser bidrar til at trenden nå kan snu om vi ikke handler raskt og klokt. Finansieringsbehovene er store, og utvalget anser at bistandens relative betydning er minkende. Imidlertid, skriver de, at vi «...med en treffsikker innsats de neste to til tre tiårene – i grønn omstilling, fattigdomsreduksjon, og bærekraftig utvikling – kan unngå det mangedobbelte i fremtidige kostnader, samtidig som vi bidrar til at fattige land får tilstrekkelig vekstevne».
Spørsmålet blir da hva som er treffsikker utviklingsinnsats. Her er det viktigste å lytte til kontinentets egne aktører – til myndigheter, næringsliv og sivilsamfunnsorganisasjoner. Lytte til Afrikas kvinner, den store og raskt voksende ungdomsbefolkningen og ikke minst til de aller mest sårbare, marginaliserte og utsatte deler av befolkningen. Basert på Kirkens Nødhjelps erfaringer fra over 50 års arbeid på kontinentet, samt det vi ser og hører i lokalsamfunn og fra våre samarbeidspartnere, vil jeg trekke fram fem viktige områder for en ny norsk Afrika-strategi.
Mat og vann
For det første, bør det investeres i å sikre tilgang til rent vann – og nok, trygg og næringsrik mat. Det er helt grunnleggende behov, som påvirker alle andre sektorer i et samfunn. Kontinentet står overfor en ufattelig sultkrise. Underernæring har økt helt siden 2014, klimaendringer og høye matpriser på grunn av Ukrainakrigen har akselerert dette. Både nødhjelp og helhetlig innsats er viktig for å møte de akutte behovene. Samtidig må det jobbes med de underliggende utfordringer, som klimaendringer og konflikt.
[ Svak krone rammer organisasjonene – håper gaver kan veie opp ]
Klimatilpasningstiltak, styrking av matsystemene og satsing på småskalaprodusenter er nøkler for å møte denne utfordringen. Vannforsyning er også helt sentralt. I dag er under 3 prosent av jorda som dyrkes av småbønder irrigert, og bare 10 prosent har noen form for styring av vannet på jordbruksområdene.
For det andre, bør bistanden styrke kvinners rettigheter og muligheter. Det bør gjøres mer for å bekjempe seksuell- og kjønnsbasert vold og skadelige skikker som barneekteskap og kjønnslemlestelse. Verdensbankens 2023-rapport om likestilling viser at likestilling mellom menn og kvinner ikke har vært lavere på 20 år. Krig, naturkatastrofer, inflasjon og økende matpriser setter kvinner i en mer sårbar situasjon i flere afrikanske land.
For det tredje, bør Norge fortsette sitt betydelige arbeid og lederskap innen helse og utdanning. Det er å investere i grunnleggende tjenester som er forutsetninger for bærekraftig vekst i et samfunn.
Norge bør legge vekt på at lokale aktører skal eie arbeidet og sitte i førersetet for utviklingen. Det er mer effektivt, mer bærekraftig, og når de aller mest utsatte
Finansiering av egen utvikling
For det fjerde, vil noe av det aller viktigste man kan gjøre for å støtte opp om bærekraftig vekst på det afrikanske kontinentet være å styrke landenes muligheter til å mobilisere egne ressurser. I 2015, da man gjorde opp status for tusenårsmålene, viste det seg at 77 prosent ble finansiert av utviklingslandenes egne inntekter. Ressurser til å finansiere egen utvikling blir også nøkkelen framover. Norge må fortsette arbeidet med å støtte utviklingen av nasjonale skattesystem. Her står Norads Skatt for utvikling-program sentralt. Samtidig bør Norge ta ledelsen i arbeidet for globale skatteregler gjennom en egen skattekonvensjon i regi av FN for å sikre åpenhet, hindre skatteunndragelse og bruk av skatteparadis.
Samtidig får stadig flere fattige land en kritisk høy gjeldsbyrde. I snitt bruker lavinntektsland 33 prosent av sine inntekter på gjeldsbetjening. Her bør Norge være en pådriver for internasjonale gjeldshåndteringsløsninger og gjeldssletting. Uten dette vil utviklingen i disse landene stoppe opp.
Styrk sivilsamfunnet og legg til rette for trosbaserte aktører
Et femte punkt, er å styrke sivilsamfunnet, fordi det er nøkkelen til demokratisk utvikling. Sivilsamfunnsaktører er under press i mange deler av verden, også i Afrika. Det settes begrensninger for deltakelse og ytringsfrihet, og organisasjoner opplever trusler som blant annet avregistrering og arrestasjon av ledere.
For det første, bør det investeres i å sikre tilgang til rent vann – og nok, trygg og næringsrik mat. Det er helt grunnleggende behov, som påvirker alle andre sektorer i et samfunn
Norge bør legge vekt på at lokale aktører skal eie arbeidet og sitte i førersetet for utviklingen. Det er mer effektivt, mer bærekraftig, og når de aller mest utsatte. Ikke minst er det den eneste rettferdige inngangen til utviklingsarbeid.
I dette gjør regjeringen klokt i også å finne plass til trosbaserte aktører i den kommende Afrika-strategien. De fleste afrikanere, om lag 95 prosent, er troende. To tredjedeler av afrikansk ungdom sier at de stoler mest på religiøse ledere av alle ledere i samfunnet. Særlig i sårbare stater og land i konflikt spiller trosbaserte organisasjoner en viktig rolle, med sin tilstedeværelse og tillit i befolkningen.