Som frivillig i Nordberg menighet – kanskje like mye som professor – har Marius Timmann Mjaaland noen betimelige betraktninger om kirkelig organisering i Vårt Land 21. juli i år. På det nåværende tidspunkt er det ingen instanser innenfor Den norske kirke som støtter forslaget til kirkelig organisering, som blir lagt frem på kirkemøtet i disse dager.
Timman Mjaaland peker på en helt sentral side ved kirken, nemlig at den først og fremst er lokal. Dette innlegget er en respons på Mjaalands utspill og et innblikk i kirkevirkeligheten og hva vi som lokalkirke gjør, i bygget som står der, blant folka som hører til der, i bygda eller byen der mennesker bor. For det er der kirken er, det er det som er kirken.
Rammet av byråkrati
Debatten om kirkelig organisering har helt fra starten av framstått som svært detaljert, og derav både krevende å få overblikk over og utfordrende å samtale om. Det har også gjort at vi har mistet muligheten til en viktig, overordnet og prinsipiell samtale om hva kirken er, og skal være.
Det Mjaaland først og fremst peker på, er et stadig voksende byråkrati som overstyrer lokalkirken. Reaksjonene fra hans lokale menighetsråd er til å kjenne igjen fra høringsrunden i egne menighetsråd: «Vi trenger ikke en reform som tar fra oss kirken vår eller ødelegger samspillet med menighetens ansatte gjennom styrking av «arbeidsgivers styringsrett». Vi trenger ikke en regionalt styrt kirke eller et byråkratisk hierarki som overstyrer både prest og menighet.»
Vi vil lede lokalkirken, vi vil lede staben, vi vil lede arbeidet med dialog med lokalsamfunn; skole, kjøpesenter, barnehage, lag og foreninger
Vi som skriver dette innlegget, frykter at Den norske kirke er rammet av et byråkrati som bygger ut seg selv, og som, når det blir stort nok, ender opp med å jobbe for seg selv. Det har ikke Den norske kirke råd til. Vi vi også stille spørsmålet: Hva er det vi skal løfte frem i alle samtalene om kirkelig organisering? Det kan ikke bare handle om kommunale og statlige tilskudd, om byråkrati og arbeidsgiveri – det må handle om hva det er å være kirke, nå og de kommende årene.
Hva er en kirke? Hvem skal lede? Hva skal vi lede etter? Hva skal vi være, og for hvem? Vi nøyer oss i denne omgang med å nevne at professor Timmann Mjaaland skisserer en mulig struktur hvor menighetsråd-sokneprest-prost-biskop er den styrende linjen. Vi som skriver dette innlegget, støtter dette. Det kan være betimelig å stille følgende spørsmål: Ligger kirkens organisatoriske fremtid i en struktur som allerede finnes, rett foran oss?
Sokneprestens rolle
Vi tror på en lokal folkekirke som virker der den faktisk er. Som sokneprester har vi, gjennom alle våre møter med nettopp lokalbefolkningen der hvor vi gjør tjeneste, kompetanse på hva som er, og skal være, kirkens plass, status og betydning i lokalmiljøet. Den norske kirke er profesjonell på både glede og sorg – og mye av det som er midt imellom. Vi tror det er dette som er Den norske kirkes styrke som lokalkirke: Båndene som går mellom ulike mennesker og ulike lokale aktører, i den bygda, på det stedet, i den bydelen som akkurat denne kirken står.
Ligger kirkens organisatoriske fremtid i en struktur som allerede finnes, rett foran oss?
Som sokneprester ser vi verdien av en stab som utfører ulike oppgaver, og har ulik fagkompetanse. Sammen kan vi få til utrolig mye og være synlige og viktige både innad gjennom menighetens egne aktiviteter, men også utad; gjennom skole-kirke-samarbeid, ulike kommunale møteplasser, i frivilligheten, på kjøpesenteret og der ungdom til enhver tid befinner seg.
Soknepresten er kanskje den i staben som jobber mest sammen med, og på tvers av de ulike faggruppene, og er den strategiske (eller åndelige, om du vil) lederen i soknet. Menighetsrådet, hvor soknepresten er medlem, har som sin oppgave å «ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet» (§12 i kirkeordningen); sagt med mer moderne språk: Strategien for lokalkirken. Derfor er det utvilsomt også god ressursbruk at soknepresten leder staben.
Vi vil lede
Men som Timmann Mjaaland påpeker, har soknepresten likevel ikke mandat til å lede de aller viktigste prosessene i praksis, nemlig forvaltningen av ressursene innad i lokalkirka. Vi som skriver dette innlegget, vil være en stemme som sier: Vi vil lede. Vi vil lede lokalkirken, vi vil lede staben, vi vil lede arbeidet med dialog med lokalsamfunn; skole, kjøpesenter, barnehage, lag og foreninger.
Samtalen om kirkelig organisering må aldri (bare) bli en samtale om økonomi og byråkrati. Det må være en samtale om lokalkirkens fremtid der den er, og der den står, midt i bygd og by. Sokneprestens oppgave er, nettopp, sammen med stab og råd, å skape en lokal, hellig og alminnelig kirke som er plassert der mennesker lever sine liv, og med en dør som alltid er åpen.
Det kan aldri skapes på et kontor eller i de byråkratiske irrganger, men i kirkerom og lokalsamfunn der mennesker møtes. Da skapes det samhandling.
[ Utvalg: Bør si nei til pårørende som ønsker mannlig prest ]