Den norske kirke definerer seg som en åpen folkekirke. Begrepet sier noe om forholdet mellom folket og kirken. Karakteristisk har vært ønsket om å omfatte hele folket, og nå ut til enhver innbygger i et land.
Da kristendommen ble statsreligion i Romerriket på 300-tallet, var kirken også en «folkekirke» i den forstand at den siktet på å omfatte hele folket. I Norge gjelder dette siden kristningen og oppbygningen av en kirkeinstitusjon i middelalderen.
Mellom statskirke og frikirke
Selve betegnelsen «folkekirke» er imidlertid langt nyere. Den har sin opprinnelse i Tyskland på 1800-tallet. Teologen F.D.E. Schleiermacher regnes som opphavsmannen til begrepet, influert av romantikken. Folkekirken var for ham et ideal mellom statskirke og frikirke. Den skulle ha frihet fra statskirkens bekjennelsestvang og inkludere et mangfold. Samtidig var det vesentlig å unngå frikirkens marginaliserte posisjon i samfunnet.
En vending i tenkningen om folkekirken kom gjennom J.H. Wicherns pietistiske program for indremisjon rundt 1850. Gjennom forkynnelse og diakoni skulle folket føres tilbake til den kristne troen. Folkekirken ble ansett som misjonsmark. Dette fulgte i kjølvannet at den begynnende industrialiseringen og den sterke byveksten i Europa. Kirkene og presteskapet nådde ikke lenger ut til folket, den kirkelige infrastruktur holdt ikke lenger tritt med utviklingen. Gjennom det kristne lekfolket som var aktive i de kristne foreningene, skulle det drives (indre)misjon blant de ikke-troende i folket, for på den måten å bringe kirken til folket.
Også i Norden fantes fenomenet «folkekirke» lenge før betegnelsen kom i bruk
Wichern og indremisjonens visjon var at folket og den «sanne kirke» skulle bli identiske størrelser. Indremisjonen ble dermed sett som et middel til å bygge folkekirken. Tilnærmingen kan betegnes om teleologisk. Folkekirkens hensikt og mål var å nå ut til hele folket. Men det var en tenkning på menighetskjernens premisser, uten å ta høyde for at de i folkekirken som det skulle misjoneres blant, faktisk var døpte mennesker.
Også i Norden fantes fenomenet «folkekirke» lenge før betegnelsen kom i bruk. Her begynte man å anvende folkekirkebegrepet i siste del av 1800-tallet, influert fra Tyskland. I norsk sammenheng fikk det pietistiske-wichernske indremisjonssynet på folkekirken stor oppslutning, og det har preget mye av debatten opp mot vår egen tid.
Nasjonalkirke og demokratisk kirke
Som en motsetning til dette kan man tale om en demokratisk bruk av folkekirkebegrepet, der folkekirke oppfattes som folkets kirke som styres av folket. De siste tiårenes kirkelige demokratiseringsprosesser i Den norske kirke er uttrykk for et slikt syn. En tredje oppfatning er folkekirken som nasjonalkirke. Her vektlegges folkets tro og særskilte karakter, slik disse er formet av historien og kulturen. I denne betydningen er medlemskap i folkekirken uttrykk for en nasjonal identitet. Folkekirke i betydningen nasjonalkirke har særlig preget Sverige og Danmark.
Noen vil til å med si at den dagen kirken ikke lenger er landsdekkende, har den opphørt å være folkekirke
Noe av nasjonalkirkens preg finner vi imidlertid også i norsk kontekst. Som kjent er folkekirken skrevet inn i Norges grunnlov. Dette skjedde i forbindelse med de omfattende grunnlovsendringene i 2012, som, paradoksalt nok, forberedte grunnen for et skille mellom stat og kirke. I § 16 omtales Den norske kirke som «Norges folkekirke». Sammenlignet med andre kirke- og trossamfunn har den dermed fortsatt en særstilling, nærmest en status som nasjonalkirke. Det ser vi ikke minst i forbindelse med større begivenheter, ulykker og kriser. Da får Den norske kirke en samlende funksjon både nasjonalt og lokalt.
I den demokratiske betydningen er folkekirken en åpen kirke som omfatter en stor del av befolkningen, og som er styrt av folket gjennom demokratiske organer. Alle som er medlem av folkekirken, har samme individuelle rettigheter, kan velges til kirkelige verv og deltar i kirkevalg. Betydningen av å inkludere minoriteter er et viktig aspekt ved en demokratisk forståelse av folkekirken. Den norske kirke inkluderer to folk, det norske og det samiske, og dessuten andre minoriteter. En demokratisk forståelse av hvem som er folket i folkekirken, er dermed inkluderende. Kirken er åpen for alle som vil tilhøre den. Dette er knyttet til dåpen, som gir medlemskap i kirken.
Folkekirkens framtid
De forskjellige tilnærmingene til folkekirkebegrepet har iallfall ett til felles: ambisjonen om å omfatte hele eller størstedelen av folket. Hele folket er kirkens virkeområde. Det er derfor en solid tradisjon når Den norske kirke i aktuelle strategiske overveielser legger vekt på å være «en landsdekkende folkekirke i hele landet». Noen vil til å med si at den dagen kirken ikke lenger er landsdekkende, har den opphørt å være folkekirke. Derfor må dette være blant de sentrale prioriteringer for Den norske kirke framover.
Men det er naturligvis ikke bare en geografisk-sosiologisk bestemmelse av kirken som er avgjørende for om den er en folkekirke eller ikke. Er det for eksempel slik at den dagen Den norske kirkes medlemstall faller under femti prosent av befolkningen, så kan den ikke lenger karakteriseres som en folkekirke? Jeg hører med til dem som er uenig i en slik konklusjon. Å være folkekirke er en bestemt måte å være kirke på, en kvalitet ved kirken, ja, at kirkens karakter av folkekirke er en ontologisk bestemmelse.
Det hører med til kirkens vesen at den er åpen og inkluderende. Slik evangeliet er åpent og rettet mot verden, må også kirken være det. Det er som folkekirke at kirken er best i pakt med evangeliet. Og dette gjelder enten den har sytti eller tretti prosents oppslutning i folket. Kort sagt handler det om hvordan kirken er kirke, dens arbeidsmåte og kjennetegn: Integrasjon i lokalkulturen, at folk forholder seg til kirken gjennom tilhørighet og søker livstolkning av allmenne livserfaringer. For framtiden trenger vi å videreutvikle det folkekirkelige program.
[ William Heimdal (20): – Den kristne moral er en slags naturlov ]