Ekstremværet vi har opplevd her i Norge og i Europa denne sommeren, er noe vi i Kirkens Nødhjelp har sett i landene hvor vi arbeider i lang tid. I fjor sommer ble Pakistan rammet av en flom som berørte 33 millioner mennesker og tok livet av nesten 1500 personer. I vår ble mange hundretusen rammet av syklonen Freddy i Malawi og mer enn 1200 mennesker mistet livet.
Denne uken kom også nyheten om at juli 2023 har vært den varmeste måneden som noen gang er registrert i verden. Mange steder har hetebølger og skogbranner herjet.
Disse ekstremværhendelsene kommer vi dessverre til å se mer av fremover, både her hjemme og andre steder i verden. Og det koster penger å rydde opp etterpå. Når ekstremvær inntreffer her hjemme har vi heldigvis et sikkerhetsnett, forsikringer og en stat som kan hjelpe oss når katastrofer inntreffer. I tillegg har land i den vestlige delen av verden ofte infrastruktur, som i større grad er bygget for å håndtere ekstremvær.
Slik er ikke situasjonen i mange av de landene Kirkens Nødhjelp arbeider i. Siden det er de rike landene med høye historiske utslipp som har størst ansvar for å løse klimakrisen, må vi gjøre verdens fattige land i stand til å håndtere katastrofene og ekstremværet de utsettes for. Norge har et betydelig ansvar og må bidra med finansiering av løsninger.
Et omdømmespørsmål
Norges internasjonale omdømme er i endring. Vi har tjent enorme summer som følge av krigen i Ukraina og den påfølgende høye prisen på olje og gass. Dette er penger som våre nærmeste allierte betaler den økonomiske kostnaden av. Er det riktig at vi skal sitte igjen med all denne fortjenesten selv, som er så tett knyttet til driverne av den globale klimakrisen?
Så langt har vi tjent 170 milliarder dollar ekstra siden krigen i Ukraina startet. Hvis olje- og gassprisene forblir høye, kan Norge fortsette å tjene 50-100 milliarder dollar ekstra per år i årene som kommer. Flere internasjonale medier skriver nå om dette dilemmaet og har klare forventninger til at Norge skal bidra mer til internasjonale klimaløsninger.
Norge som ufrivillig krigsprofitør, må ta et ansvar og bidra med finansiering for å minske klimakrisen
Noen forslag til løsninger
Tidligere i år la klimafinansieringsutvalget, ledet av tidligere klima- og miljøminister, Vidar Helgesen, fram rapporten «Hvis ikke Norge, hvem?» Rapporten foreslår en rekke måter Norge kan vise klimalederskap på, og mobilisere private og offentlige midler til klimafinansiering.
Utvalget gir fire hovedanbefalinger for hva Norge kan gjøre:
1. Norge bør lede an i å etablere et globalt grønt garantiinitiativ. Dette vil redusere risikoen og utløse betydelige private investeringer som reduserer klimagassutslipp. Her kan Norge, med markedets sterkeste kredittvurdering, gjøre en stor forskjell uten at det koster oss stort. Ved å stille som garanti for klimaprosjekter som ellers ikke ville blitt realisert.
2. Norge bør styrke egne, nasjonale instrumenter for klimainvesteringer. Dette innebærer blant annet å øke kapitalen til Klimainvesteringsfondet og å se på hvordan Statens Pensjonsfond Utland (SPU) kan spille en større rolle for å realisere klimaløsninger. I tillegg anbefaler klimafinansieringsutvalget å sette av en prosentandel av fondsavkastningen i SPU til internasjonal klimafinansiering, fordi det er handlingsrom i handlingsregelen som tillater dette. Siden pengene brukes internasjonalt, vil de også i svært liten grad kunne fungere inflasjonsdrivende.
3. Norge bør lede an i å øke og effektivisere de multilaterale bankenes klimainnsats.
4. Norge bør ta initiativ for bedre finansiering av globale klimafond.
Norge må ta ansvar
Norge som ufrivillig krigsprofitør, må ta et ansvar og bidra med finansiering for å minske klimakrisen og flyktningstrømmene som følge av den. Det vil vi også vinne på på lengre sikt.
Anbefalingene til klimafinansieringsutvalget blir en viktig rettesnor i dette arbeidet. Denne uka deltar jeg på Arendalsuka. Her skal vi blant annet diskutere hvordan Norges framtidige bistand skal se ut. Hvordan Norge kan øke sine ambisjoner for klimafinansiering blir et viktig tema for disse samtalene, og for Norges omdømme fremover.
[ «Hvorfor velger Vårt Land å tro på kraftbransjen og ikke på Naturvern-forbundet?» ]