I Vårt Land 19. august måtte politisk redaktør Berit Aalborg med skam melde at hun valgte å fly på ferie fremfor å ta toget. Hadde togbilletten vært billigere ville hun valgt tog. Hun tar fram storslegga og krever at politikerne må ta ansvar: Dersom regjeringen mener alvor med sin klimapolitikk, må de snart innse at gode og konkurransedyktige priser og reisekomfort på tog er helt avgjørende.
[ Togpolitikk i bakvendtland ]
Aalborg mener at dette garantert kan gjøres på mange måter og etterlyser politisk vilje til å få flere reisende over fra bil og fly til tog. Hun vil ha rammebetingelser som gjør at togbillettene blir konkurransedyktige. Valgets kval mellom fly og tog er dermed blitt til et krav til politikerne.
Prisene er girkassa
Hun er ikke utypisk i disse dager, og valgbrosjyrene er fulle av «vi vil ha» punkter, men ingen har allikevel gått så langt som å si at «vi vil jobbe for konkurransedyktige priser». Partiet med den politiske viljen som Aalborg etterlyser finnes heldigvis ikke. Luftfarten vil få tid til å omstille seg og togselskapene, enten de er statlige eller private, må selv jobbe med produktiviteten.
Prisene er selve girkassa i økonomien, så å styre priser politisk er å stikke kjepper i hjulene, det som på engelsk heter «throw a wrench in the gears». Det er i denne girkassa våre frie valg – både som konsumenter og leverandører – møtes og gir balanse i økonomien, i både oppturer og nedturer. Produktivitet, innovasjon, investeringer, nyetablering av bedrifter, sysselsetting og utvikling er avhengig av prisdannelse skjer i et fritt marked. Dette handler om hele samfunnets økonomiske effektivitet.
Suksessen til den nordiske hybridmodellen ligger i vår evne til å balansere økonomisk effektivitet og sosial rettferdighet. Uten effektivitet i økonomien går velferdsstaten i stå. En globalisert og robust markedsøkonomi er en helt uunnværlig del av denne balansen.
Partiet med den politiske viljen som Aalborg etterlyser finnes heldigvis ikke
Hopper over årsakssammenhengen
Når Aalborg bruker nyordet «menneskeskapt ekstremvær» som bakteppe, hopper hun over absolutt hele årsakssammenhengen og dermed også ett av de viktigste innsatspunktene der politisk vilje er relevant. CO₂-avgiften og systemet for handel med utslippskvoter er etablert for å styre uten detaljstyring.
Problemet er ikke at statsministeren heter Jonas eller at ordføreren i min hjemby heter Ingunn, snarere tvert imot. Hvem som «vinner valget» er ikke så viktig som at vi sammen blir bedre på vedlikeholde det som fungerer nesten perfekt nesten hele tiden. Vi må sette grenser for politikkens virkeområde og samarbeide om langsiktige løsninger som virker. Da vil vi snakke mer om systemer og mindre om tiltak.
[ Skogen skulle bli rekkehus, og hun fikk høre at det var for sent ]