I møte med sykdom og lidelse trengs det ofte mer enn medisiner og behandlinger. I VG beskriver kreftpasient og forfatter, Elin Killie Martinsen, behov for en annen type hjelp og støtte enn det leger og sykepleiere kan gi.
Tilbudet hun har fått på sykehus har vært samtaler med en prest, et tilbud hun gir uttrykk for at føles fremmed for henne. Martinsen er ikke alene om sine opplevelser. På mange sykehus blir ofte sykepleierne de som blir nødt til å sette av tid og krefter. Martinsens ønskede alternativ er en psykolog. På to av landets sykehus har imidlertid Human-Etisk Forbund inngått samarbeid om å prøve ut sykehus-humanister som en del av en bredere sammensatt samtaletjeneste.
De eksistensielle spørsmålene
Samtaletjenesten fyller en rekke funksjoner, men grunnleggende sett er de spesialister på å ivareta eksistensielle behov som ofte blir tydelige ved livsendrende hendelser som alvorlig sykdom. Hverdagens normalitet og fortrolighet forsvinner. Framtiden man hadde sett for seg framstår som usikker.
Ofte bidrar slike opplevelser til at man ser livet på en ny måte. Etter det første sjokket blir man mer åpen for refleksjon og ettertanke. De eksistensielle spørsmålene blir mer påtrengende og relevante.
Tros- og livssynssamfunn kjennetegnes nettopp ved at de har en særskilt kompetanse til, og beredskap for, å jobbe med livets grunnleggende spørsmål. Dette er ikke spørsmål som berører diagnoser og behandlinger som bør ivaretas av helsepersonell eller kliniske psykologer, men som rører i det å være menneske. Når det ikke er noe som skal kureres, men tanker og følelser som skal bearbeides gjennom gode samtaler. Ikke for å gjøre livet lettere, men for å styrke motet til å leve med det som er vanskelig.
En annen kjerneaktivitet i tros- og livssynssamfunn er ritualer og seremonier for viktige hendelser i livet. Ord alene blir noen ganger utilstrekkelig, og symbolhandlinger hjelper oss med å skape verdighet i møte med livets rystende hendelser.
Når prosjektperioden utløper ved årsskiftet risikerer vi at begge stillingene opphører
Ressursmangel
Det er ivaretakelse av disse behovene som er tros- og livssynssamfunnenes kompetanse, og sykehusprestene gjør en viktig jobb for mange mennesker. Vi trenger imidlertid en utvidelse av denne tjenesten for å speile hele befolkningen.
På St. Olavs hospital i Trondheim og UNN i Tromsø inngår sykehushumanistene i livssyn- og samtaletjenesten, sammen med prestene. Erfaringene etter snart to år er meget gode, og sykehushumanistene brukes mye av både pasienter, pårørende og ansatte. Dette har vært mulig fordi de etablerte prestetjenestene ved disse sykehusene også har ønsket en utvidelse av tjenesten.
Begge stillingene trues imidlertid av ressursmangel. Når prosjektperioden utløper ved årsskiftet risikerer vi at begge stillingene opphører. Det vil være et alvorlig tilbakeskritt i arbeidet med å fremme et likeverdig helsetilbud på dette området. En livssynsåpen og mangfoldig tjeneste begrunnes først og fremst av pasienter og pårørendes behov og rettigheter. Statistikken viser at bare 6 av 10 i Norge er medlem av Den norske kirke og langt færre oppgir å ha en gudstro. Det er derfor ikke tilstrekkelig med en tjeneste som utelukkende består av prester (og diakoner).
Utfordring til regjeringen
Samtaletjenesten på sykehus må oppleves som en tilgjengelig ressurs for alle, uavhengig av tro eller psykisk helse. I Hurdalsplattformen skriver regjeringen at de vil stille krav om at sykehus legger til rette for at pasienter får utøve troen eller livssynet sitt.
Vi utfordrer derfor regjeringen til å gjøre tiltak for å sikre større mangfold i livssyns- og samtaletjenestene ved sykehusene.
[ Forfatter vil dokumentere at tungetale kan være reelt språk. Teolog er skeptisk ]