At Vårt Land bruker en hel lederartikkel på det faktum at jeg har søkt om å få bruke Østre Porsgrunn kirke til å vise forestillingen Skogen må være hellig, er strengt tatt mer oppsiktsvekkende enn at menighetsrådet trakk tilbake avtalen de hadde signert. Menighetsrådet er i sin fulle rett til å fatte et slikt vedtak. Og jeg er enig med Vårt Land i at det er forståelig at de gjør som de gjør.
Likevel hadde jeg altså ønska å ha forestillingen der. Å hevde at skogen må være hellig, får naturlig nok en annen betydning i et kirkerom enn i en kunsthall. Samtidig er en kunsthall like mye et offentlig rom som en kirke er det. Og hva vi regner som hellig når arter utryddes, skog brenner eller meies ned og flodbølger tar tusentalls menneskeliv, er et like relevant spørsmål til et samfunn som klamrer seg til teknologioptimisme og modernitetens framtidstro, som det er det til kirka.
[ Aktivist-prest får ikke leie kirke ]
Jeg vil presisere at jeg gjør denne performancen som teolog, prest og troende menneske - ikke som aktivist i Extinction Rebellion. Men siden Vårt Land skriver om XR at «de har gitt opp alminnelig politikk som vei til målet», må jeg presisere at mange av aktivistene i XR også er aktive i politiske partier og fagbevegelsen. Sjøl stilte jeg til valg og kjemper bl.a mot hyttebygging med de lokaldemokratiske virkemidlene som finnes.
Vårt Land hevder at Den norske kirke er «stor, gammel og tung» kirke, og alt for enkel å kritisere. Men gjør det min kritikk automatisk irrelevant?
Uttalelser fra biskoper og kirkemøte fremføres i et sekulært språk, muligens pynta med noen henvisninger til skaperverket og Gud med passe stor G
Todelt kirkekritikk
Min kirkekritikk er todelt, og jeg innrømmer – kanskje noe selvmotsigende. For på den ene siden mener jeg kirken unngår å ta en helt nødvendig kulturhistorisk selvkritikk ved å ikke i tilstrekkelig grad se på seg sjøl som en del av årsaken til den krisa verden befinner seg i. Guds løsrivelse fra naturen og menneskets plassering på toppen av skaperverket har prega vår vestlige kultur og er derfor en del av årsaken til økokrisa. Dessuten trenger vi å stille de vanskelige teologiske spørsmålene om hvordan - eller om - de bibelske fortellingene kan skape mening i vår tid. Men det skjer ting. Kirkens ønske om å lære av urfolk, er et viktig skritt på veien.
På den annen side mener jeg at kirken som en del av et sekulært samfunn, blir alt for lite tydelig som kirke. Uttalelser fra biskoper og kirkemøte fremføres i et sekulært språk, muligens pynta med noen henvisninger til skaperverket og Gud med passe stor G. Kirkens klimakamp ender alt for ofte i vakkert formulerte bønner og en forkynnelse om håp som vitner om mer ønsketenkning enn kriseforståelse, og der medhårs bekreftelse trumfer omvendelsen. Samtidig skriver de sekulære avisene ironisk nok om katastrofer av bibelske proporsjoner, og klimaaktivister beskyldes ikke lenger for å være dommedagsprofeter.
«Kyrkja er ei håpsrørsle», hevder årets kirkemøte. Men ærlig talt: Hvor lenge er det moralsk forsvarlig å snakke om håp etter den varmeste sommeren som noen gang er målt?
Forsvarlig å snakke om håp?
«Kyrkja er ei håpsrørsle», hevder årets kirkemøte. Men ærlig talt: Hvor lenge er det moralsk forsvarlig å snakke om håp etter den varmeste sommeren som noen gang er målt? Gir det virkelig mening å snakke om håp når skogen brenner, flodbølgene dreper, mennesker sulter og vi står midt i den sjette masseutryddelsen av arter på jorda? Og i såfall skylder vi ikke verden å presisere - håp for hvem? Og håp om hva?
I performancen Skogen må være hellig siterer jeg David Wallace Wells bok Den ubebelige planeten: «Selv ateister og agnostikere kan ta seg i å hviske -En straff fra gud! i kjølvannet av en orkan, storbrann eller tornado. Om ikke annet så for å gi uttrykk for hvor uforklarlig det føles å gjennomgå slike lidelser uten at det er noen som står bak, uten noen å klandre.» Og jeg spør: Når ateisten hvisker om Gud, burde ikke kirken snakke desto høyere?