Prost i Groruddalen prosti, Christofer Solbakken, spør i Vårt Land 26. september hvorfor kirken kan romme konserter og mange andre høyst ulike arrangementer, men ikke religiøse handlinger og seremonier i regi av ikke-kristne trossamfunn. Hans spørsmål er en reaksjon på min kommentar 18. september med tittelen «Hva kan kirken romme?». Det er samtidig et spørsmål til denne bestemmelsen i Den norske kirkes retningslinjer for bruk av kirken: «Kirkerommet kan ikke brukes av ikke-kristne tros- og livssynssamfunn til utøvelse av deres tro eller religion».
Hva menes med «hellig hus»?
Hva mener vi med at kirken er et «hellig hus», slik det heter i en av inngangsbønnene i vår kirke? Solbakken og jeg tar begge utgangspunkt hos Luther som mente at kirkebyggets hellighet ikke skyldes en særlig iboende kvalitet ved huset selv, men følger av at ord og sakrament er i bruk. Men derfra går vi ulike veier.
Guds hellighet er inkluderende i sitt vesen, men den er også ekskluderende
Etter min mening kan Solbakken vanskelig, slik han legger opp til, ta Luther til inntekt for sin mer åpne forståelse av hva kirkerommet kan brukes til. I min kommentar siterte jeg Luthers preken ved innvielsen av slottskirken i Torgau i 1544. Den blir gjerne betraktet som programmatisk for en luthersk forståelse av kirkerommets karakter. Her er det viktig for Luther å si at et hvert hus kan romme det hellige såfremt Guds ord forkynnes der. I så måte er ikke kirken mer hellig enn et hvilket som helst hus kan bli.
Men Luther holder i denne prekenen også fram hva som er forskjellen mellom kirkehuset og andre hus, nemlig at «…intet annet skal skje i det enn at vår kjære Herre selv taler til oss gjennom sitt hellige ord, og vi igjen taler til ham gjennom bønn og lovsang». Her ligger en avgrensning: «intet annet». Denne innvielsen og avgrensningen til kristen gudsdyrkelse gjør kirken annerledes enn alle andre hus.
Imidlertid har dette i luthersk tradisjon og i vår kirke ikke blitt forstått så restriktivt at kirkerommet bare skal romme gudstjenester og kirkelige handlinger. Her kan det også nettopp være konserter og mange andre ulike samlinger såfremt de lar seg innpasse i kirkerommets egenart. Hva som lar seg innpasse, kan vurderes ulikt avhengig av konteksten i utvidet forstand.
Avgrensninger
Menighetens samling rundt de hellige handlinger trenger konkrete rom og gjenstander som er innviet og dermed også avgrenset til gudsdyrkelse som rettes mot Den Treenige Gud. Denne innvielsen til Gud gjør at vi kan kalle kirken et hellig hus. I liturgien for kirkevigsling heter det da også til slutt at kirkehuset er «vigslet og helliget til Guds ære og menighetens oppbyggelse».
Guds hellighet er inkluderende i sitt vesen, men den er også ekskluderende. Ikke alt lar seg forene med kristen tro. Dette er for meg hovedsaken i denne samtalen om kirkehuset. Når et hus er viet til Den hellige Treenighet, settes en grense mot annen religionsutøvelse. I siste instans handler dette om Det første bud.
Så finnes det også her noen overganger og vurderinger som ikke alltid kan tas på forhånd. Kan man eksempelvis i en kirkelig handling (gravferd eller bryllup) i en flerreligiøs familie også trekke inn tekster eller andre innslag som er hentet fra en annen religiøs sammenheng? Her vil en prest måtte bruke sitt skjønn, og gjerne i samråd med biskopen. Men i utgangspunktet vil jeg mene at slike innslag kan tenkes. Gud virker over alt, og det finnes sannheter også i andre religiøse tradisjoner. Forutsetningen for slike innslag må imidlertid være at de ikke kommer i konflikt med den gudstro som innrammer både den kirkelige handlingen og kirkehuset.