Vi er skrekkslagne og i sjokk. Israel er i sorg, og vi må sørge med dem. Ikke bare på avstand fordømme brutaliteten til Hamas, men ta på alvor den ufattelige lidelsen og fortvilelsen etter massakrene på sivile og rakettangrepene som fortsatt pågår. Denne sorgen utfylles nå av sorg sammen med folket i Gaza i det de opplever og over deres tap.
Hamas sitt jerngrep
I sin pressekonferanse på mandag understreket Israels ambassadør Avi Nir-Feldklein at «Hamas er ikke palestinerne, og palestinerne er ikke Hamas». Dette skillet synes ikke å bli tatt på alvor når politikere, ja, også kirkelige representanter, fordømmer Hamas’ voldsutøvelse overfor sivile og samtidig kommer med et «men»: det må sees i kontekst og forstås i lys av Israels undertrykkelse av palestinerne i snart seksti år.
Den bestialske brutaliteten, de blasfemiske ropene og krav om «død over jødene» opprører mer enn jeg kan sette ord på
Det dette «men» overser, er den mest umiddelbare og nære konteksten. I 2005 trakk Israel seg ut av Gaza, evakuerte 21 israelske bosettinger og gav folket der nye muligheter. Men da Hamas tok makten, begynte en utvikling med terror overfor sivile i Israel og et fryktregime overfor egen befolkning i Gaza.
Jeg har samtalt med representanter for Hamas som var engasjert i humanitært virke. Men organisasjonens jerngrep om egen befolkning og bruk av dem i sine aksjoner kan neppe beskrives som human.
Et nødvendig oppgjør
I sine år ved makten i Gaza har Hamas gått i front for en terror som ikke bare er anti-israelsk, men åpent antisemittisk. I disse dager spres det videoer fra Gaza, grufulle scener av hvordan de lemlester levende og døde, barn og eldre, og mengden rundt dem roper: Alla-hu akbar! Den bestialske brutaliteten, de blasfemiske ropene og krav om «død over jødene» opprører mer enn jeg kan sette ord på. Men det opprører også hvordan Hamas fører egen befolkning inn i umenneskelige lidelser og er villig til å ofre egne barn og unge. De visste at de sendte sine soldater i døden da de brøt gjennom gjerdene rundt Gaza, og at Israel må reagere.
Det jeg ikke kan forstå er at ledende medlemmer av Palestinakomiteen i vårt land kan forsvare det Hamas har gjort og gjør. Ser de ikke at de gjør palestinerne en bjørnetjeneste? Når minareter i Jerusalem oppfordrer palestinere til å bli med i denne kampen mot Israel, er det lett å forstå israelsk frykt for fremtidig politikk og praksis også i de palestinske territoriene på Vestbredden. Nå handler det om et nødvendig oppgjør med terrororganisasjonen Hamas for både israeleres og palestineres skyld.
[ Reagerer på Palestinakomiteen-intervju: – De fremstår som radikaliserte ]
Fra vondt til verre - til håp?
Da vi i sin tid bodde i Israel, lærte vi: Vondt kan alltid bli verre. Det må vi nå også forberede oss på. Når jeg sørger sammen med befolkningen i Israel, vil jeg samtidig sørge sammen med palestinerne over deres lidelser og tap, og min bønn er også for palestinere i Norge. Det er våre medmenneskers og familiers liv det handler om. Sorg bærer i seg en dyp lengsel etter en bedre fremtid, for både israelere og palestinere. Men sorgen kan ikke skyve bort spørsmålet om ansvar, og det hviler i disse dager tungt på den israelske regjering og palestinske ledere.
Kan de lidelser som nå er påført folkene i Israel og Gaza likevel berede grunnen for noe nytt?
I Israel fikk vi imidlertid også erfare at vondt kan vendes til det gode. Vi lærte det i fellesskap med israelere og palestinere, og fredsavtalene med Egypt, Jordan og nå Abraham-avtalene med andre land i regionen har gitt håp.
Kan de lidelser som nå er påført folkene i Israel og Gaza likevel berede grunnen for noe nytt? I dag må vi be og arbeide for det ved å gi rom for både klagen, forpliktelsen på rettferd og håpet om fred. Her hjemme så vel som i møte med jøder, muslimer og våre kristne søsken i Det hellige land.
Forventninger til Kirke-Norge
Kirkeledere i Norge har i senere år hatt fokus på solidaritet med våre palestinske trossøsken, i første rekke på Vestbredden. Dette vennskapet har vært og er også mitt. Nå gjelder det imidlertid Gaza og Hamas. Deres terror-regime på eget territorium har utarmet det kristne nærværet der, og nå har vi vært vitner til deres grenseløse overgrep mot sivile i Israel.
Etter dette traumet og med den sorgen det jødiske folk vil måtte bære med seg i lang tid, forventer jeg en tydelig markering av at vi også står sammen med det jødiske folk. I deres fortvilelse, i bønn og arbeid, også sammen med jøder i vårt eget land og deres familier.