Da staten Israel ble opprettet i 1948, var USAs president, Harry S. Truman, først ute med å anerkjenne den. For denne handlingen ble han under et besøk av overrabbiner Isaac H. Herzog beskrevet som Guds redskap for å realisere nasjonens gjenfødelse og sammenlignet med den persiske kong Kyros (fra det 6. århundre fvt). Nøyaktig sytti år senere flyttet Donald Trump USAs ambassade til Jerusalem. For å anerkjenne byen som Israels hovedstad, ble også han sammenlignet med Kyros, blant annet av statsminister Benjamin Netanyahu.
I Tanakh og Bibelen er Kyros kjent som den hedenske kongen som lot jødene vende hjem etter eksilet i Babylon. Dette har gitt ham en viktig symbolverdi knyttet til den moderne staten Israel, slik det kom til uttrykk med de to amerikanske presidentene.
Den jødiske sionismen
I 1880-åra begynte jødiske organisasjoner i Øst-Europa å ta aktive grep for å fremme jødisk migrasjon til Palestina. På den tiden emigrerte tusenvis av jøder fra Russland på grunn av forfølgelse og diskriminering. De fleste flyttet til USA, men noen slo seg også ned i Palestina. Her la den praktiske formen for sionisme til rette for bosettinger, og referanser til kong Kyros fungerte som en legitimering av prosjektet, som brøt med de den gang rådende ideer om at Gud selv ville gripe inn og samle folket.
En mer politisk form for sionisme ble grunnlagt av Theodor Herzl på den første Sionistkongressen i Sveits i 1897. Under sin åpningstale argumenterte legen Karpel Lippe for å arbeide for et jødisk hjemland med naturlige midler, fremfor å vente på et guddommelig, overnaturlig mirakel. Hans forslag var å følge Kyros’ eksempel med diplomatiske forhandlinger og en internasjonal avtale. Denne formen for sionisme, som la vekt på å vinne støtte fra andre nasjoner, ble nå dominerende.
Støtten fra kristensionistiske velgere var viktig for Trump og bidro til å forme Midtøsten-politikken hans
Kristensionsmen
Selv om Palestina var målet for en jødisk stat, var Herzl og flere sionistiske jøder åpne for alternative løsninger, i hvert fall midlertidige. Andre var uenige. Det var også den amerikanske evangelisten William E. Blackstone, som da han fikk høre at Herzl vurderte andre muligheter, sendte Herzl en bibel der Blackstone hadde markert alle skriftsteder som, slik han så det, viste at Palestina var det eneste riktige stedet.
De kristensionistiske ideene som Blackstone forfektet, hadde røtter tilbake til 1500-tallet. I forbindelse med reformasjonen hadde enkelte protestantiske teologer brutt med kirkens lære om at jødene ikke lenger hadde en spesiell rolle i Guds plan. I den kalvinistiske retningen ble troen på en fremtidig masseomvendelse av jøder populær, og i England ble dette etter hvert knyttet sammen med ideen om en fysisk tilbakevending til Palestina.
Læren om en fremtidig tilbakevending og at jødene sikret velsignelser til andre nasjoner, hadde stor støtte blant 1800-tallets britiske protestanter
Læren om en fremtidig tilbakevending og at jødene sikret velsignelser til andre nasjoner, hadde stor støtte blant 1800-tallets britiske protestanter. Det hadde også forestillingen om at Storbritannia kunne spille en nøkkelrolle i prosessen. Kristne tok nå i bruk kong Kyros i appeller om handling fra politiske ledere: I likhet med den ikke-jødiske kongen i gammel tid, skulle nemlig en ikke-jødisk nasjon bidra til å gjenopprette det moderne Israel. Hvis lederne fulgte kallet, ville Guds velsignelser hvile over nasjonen; hvis ikke, ville Gud ødelegge den.
Amerikanske kristensionister
I USA laget Blackstone sine egne underskriftskampanjer. Der oppfordret han presidentene Benjamin Harrison (i 1891) og Woodrow Wilson (i 1917) til å følge i Kyros’ fotspor og fremme tilbakeføringen av jøder til Palestina. Også her ble lydighet mot kallet satt som en betingelse for Guds velsignelser. I appellen siterte Blackstone et bibelvers som fortsatt står sentralt når dagens kristensionister skal begrunne eller oppfordre til støtte av staten Israel: «Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne» (1. Mosebok 12,3). Utsagnet er hentet fra historien om da Gud utvalgte Abraham, lovet å gjøre ham til et stort folk og ledet ham til Kanaans land, det området kristensionister mener skal tilhøre Israel i dag.
Amerikanske kristensionister bruker ofte dette utsagnet for å understreke hvor viktig det er at USA nå støtter staten Israel. At årsaksforholdet tas på ramme alvor, kan illustreres med den messianske rabbineren Jonathan Cahns fremstilling av de siste århundrenes verdenshistorie i bestselgeren The Oracle: Både Det ottomanske riket og Det britiske imperiet gikk under fordi de forhindret jødenes tilbakevending; USA, derimot, ble verdens nye stormakt nettopp fordi de på 1940-tallet stod frem som Israels støttespiller.
Troen på et slikt årsaksforhold kommer også til uttrykk på politiske arenaer. Et godt eksempel er hvordan USAs tidligere Israel-ambassadør David Friedman i en tale til kristensionister i 2019 beskrev Trump som «den største venn Israel noen gang har hatt i Det hvite hus». Friedman listet opp flere velsignelser Trump skal ha gitt til Israel – slik som ambassadeflyttingen og anerkjennelsen av hovedstaden og israelsk suverenitet over Golan-høydene – og understreket at dette har virket til USAs beste.
Selve opprettelsen av staten Israel i 1948 blir ofte omtalt som et mirakel og en bekreftelse på at gammeltestamentlige profetier om Israel skal oppfattes bokstavelig og uten betingelser
Endetiden kommer
Støtten fra kristensionistiske velgere var i sin tur viktig for Trump og bidro til å forme Midtøsten-politikken hans. For eksempel sendte skrotingen av Iran-avtalen et riktig signal til mange kristensionister, som tror at bibelprofetier viser at Iran og enkelte andre land vil angripe Israel i fremtiden. De var derfor sterkt kritiske til avtalen og Obama-administrasjonen som inngikk den.
Det er ulike teorier om nøyaktig hva som vil skje med Israel og når, men staten spiller uansett en viktig rolle i kristensionistiske endetidsscenarier. Selve opprettelsen av staten i 1948 blir ofte omtalt som et mirakel og en bekreftelse på at gammeltestamentlige profetier om Israel skal oppfattes bokstavelig og uten betingelser.
Siden 1980-tallet har disse ideene blitt popularisert blant kristne både i og utenfor USA, ikke minst takket være skjønnlitterære bøker og filmer, som Left Behind-serien av Jerry B. Jenkins og Tim LaHaye. Med den tilspissede situasjonen i Midtøsten er det lite sannsynlig at de vil få mindre betydning med det første.