«Kjærlighet fra Gud, springer like ut …» sang vi på barneskolen. Er det fra Gud kjærligheten kommer, altså?
I vår siste bok, Evig kjærlighet – den evolusjonære historien, har vi tenkt at kjærligheten nok heller stammer fra naturen. Vi, en sosiolog og en evolusjonsbiolog, plukker den evolusjonære drivkraften kjærlighet fra hverandre, identifiserer dens enkelte bestanddeler, og ikke minst: Sporer kjærlighetens forhistorie.
For kjærlighet er en biologisk entitet, med både historie og funksjon. Kjærlighet er noe evolusjonen har drevet frem, en evne som har sikret oss mennesker den posisjon vi har i naturen i dag: Vår suksessformel er at vi holder sammen – som regel i hvert fall.
Våre forgjengere i Afrika
Arbeidet med kjærlighetens evolusjonshistorie bragte oss til savannene i Afrika, også kjent som menneskehetens vugge. Vi kjørte bil der ute i ødemarken. En flokk villhunder krysset veien, hyener gikk løs på bildekkene når vi stanset, en leopard fulgte oss – kanskje i et håp om at vi skulle gå ut og nyte den friske luften? Og så videre. Til og med løver så vi spor etter.
Vår hypotese er at all kjærlighet har sitt opphav i den mellom mor og barn
Vi forkastet raskt tanken på en rusletur i friluft, men der ute gikk de altså, våre fjerne forgjengere. Uten våpen, uten store muskler, uten skarpe tenner og klør. Ikke var de særlig raske heller, det eneste som talte deres sak var at de sto skulder ved skulder mot omverdenen. En løve kunne nok lett drepe et førmenneske; men ikke nødvendigvis – hvis det var sammen med tjue andre og de sto samlet.
Vår art har overlevd fordi vi har holdt sammen og tatt vare på hverandre. Overlevelsesevne kan kalles en biologisk tilpasning. Kjærligheten har dermed en biologisk funksjon.
Kjærlighetens opphav
Vår hypotese er at all kjærlighet har sitt opphav i den mellom mor og barn. Evolusjonen kan selvsagt ikke styre oss i noen bestemt retning, vi må heller tenke oss at de som i størst grad var i besittelse av denne spirende drivkraften, og dermed tok best vare på sitt avkom, også var de som klarte å fø opp flest unger. Dermed oppsto et seleksjonspress for å ha kjærlighet for sine barn.
Kjærligheten har deretter spredt seg ut som ringer i vann, og blitt en del av vår natur. Snart ble far innbefattet, og resten av familien, og etter hvert alle de andre du og jeg lever sammen med. Vi lever som en enhetsfront mot resten av verden.
Nå kan vi innvende at alle pattedyr for så vidt har omsorg for sine barn. Det som har gjort kjærligheten spesielt viktig for oss, er hva vi har klart å gjøre med den utover dette. Mennesket er i dag det kanskje mest kjærlighetsfulle dyret – og det kan vi takke vår store hjerne for.
Det er mentalt usedvanlig krevende å leve i et så komplisert samfunn som vårt, med alle de hensyn vi må ta til slektninger, venner, bekjente, regler og forventninger. Men med vår avanserte hjerne, og ditto toleranse for individene rundt oss, går det jevnt over ganske greit. Vi elsker våre barn og partnere, og utover dette aksepterer vi andre menneskers eksistens – en form for kjærlighet, det også.
Vi foreslår derfor at det menneskelige prosjekt bygger på kjærlighet (selv om det ikke alltid er like lett å lese det ut av avisenes forsider).
Kjærlighet er mer enn formering
Mange reagerer negativt på denne typen «reduksjonisme», og noen kaller det «biologisk determinisme». Kjærlighet er noe vakkert og eterisk; som i poesien til Shakespeare og Hamsun – og de føler kanskje at den besudles når vi påpeker dens biologiske opphav. Men vi mener altså at kjærlighet finnes fordi vi har nytte av den.
Ikke bare den romantiske kjærligheten, den som gjør at du blir forelsket i din utkårede, og der det hele ender i barnegråt. Kjærlighet er veldig mye mer enn formering og gener nedover livets elv. Nytten kommer til syne når vi ser at svært lite av vårt samfunn hadde kunnet eksistere uten tillit til, og omsorg for andre.
Hva er alternativet til at kjærlighet er biologi? At den springer ut fra Gud?
Dermed kan mange deler av vår kultur forklares med denne biologien. Homoseksualitet, for eksempel. Det finnes de som avfeier homoseksualitet som noe unaturlig. Nå er begrepet «unaturlig» absurd i seg selv. Alt menneskelig er naturlig, vi er natur. Men meningen er vel å påstå at vi kun snakker om et påfunn, noe kulturelt som kan avlæres.
Når vi studerer kjærlighetens biologi, og forstår at dette ikke bare handler om å formere seg, men også om å oppføre oss på en prososial måte – at vi på hvert våre vis hjelper til med å drive «Prosjekt Menneskeslekt» videre – da forstår vi også homoseksualitetens biologiske funksjon. Vi kan for eksempel forklare det slik: Hvis du ikke får barn selv, kan du likevel «føre dine gener videre» hvis du gjør det lettere for dine slektninger å ta vare på sine barn. Dine slektninger er jo bærere av mange av de samme genene som deg. Dette kan være grunnen til at andelen homoseksuelle holder seg stabilt, og ikke selekteres ut av flokken.
Hvis dette gjør oss til «biologiske determinister», så får det så være. For hva er alternativet til at kjærlighet er biologi? At den springer ut fra Gud? Som en kilde klar og ren?