Den nylige debatten om psykedelika i Vårt Land har fra et forsknings- og kunnskapsbasert perspektiv dessverre vært skuffende lesning. Etter å ha viet betydelig oppmerksomhet til Areopagos-prest Jo Hegle Sjøflot sin tur på psilocybin-retreat i Nederland, kommer redaksjonen i forrige uke med en leder som langt på vei fordømmer psykedelika som «farlig» og «skadelig» «rus» og «narkotika», uten terapeutisk eller oppbyggelig verdi, og dermed Sjøflot sitt eksperiment som et «villspor».
La oss besinne oss her, og nøkternt undersøke faktaene.
Bemerkelsesverdig resultater
Psykedelika-assistert terapi har de siste 10-15 årene vist bemerkelsesverdig positive resultater i møte med en rekke alvorlige psykiatriske tilstander som ofte motsetter seg konvensjonell behandling, for eksempel alvorlig depresjon, PTSD, rusavhengighet og angst. Noen av verdens tyngste forskningsuniversiteter står for disse resultatene, blant annet Center for Psychedelic Medicine ved New York University, Center for Psychedelic Research ved Imperial College, London, og Johns Hopkins’ Center for Psychedelic and Consciousness Research.
Datagrunnlaget begynner allerede å bli ganske stort. Bare for noen uker siden publiserte senteret ved NYU resultatene fra en RCT på psilocybin (virkestoffet i fleinsopp) ved alvorlig depresjon i det prestisjetunge Journal of the American Medical Association, som viste rask og varig symptombedring etter én enkelt 25 mg dose gitt under nøye kontrollerte omstendigheter.
Et av de mest bemerkelsesverdige funnene er at disse stoffene har en eiendommelig evne til å frembringe åndelige erfaringer i pasientene
Men er disse medisinske og terapeutiske resultatene noe prester og teologer trenger å forholde seg til? Vel, Harvard Divinity School (HDS) – en av verdens aller fremste teologiske institusjoner – tenker åpenbart det. I 2020 startet de den pågående forelesningsserien Psychedelics and the Future of Religion med professor Charles Stang i spissen, der blant annet temaer som «psykedelisk sjelesorg» behandles av eksperter i feltet. HDS, sammen med Harvard Law School, mottok nylig 160 millioner kroner til den tverrfaglige studien Study of Psychedelics in Society and Culture.
Kan vi her på berget enkelt avvise denne forskningen som et «villspor» eller som usolidarisk middelklassekjedsomhet?
Åndelige erfaringer
Et av de mest bemerkelsesverdige funnene fra den nye forskningen er at disse stoffene har en eiendommelig evne til å frembringe åndelige erfaringer i pasientene, og at det nettopp er disse åndelige erfaringene som medierer den terapeutiske effekten: jo tydeligere og dypere åndelig erfaring pasienten oppnår i løpet av terapien, dess bedre terapeutisk effekt på symptomer og livskvalitet.
En studie fra 2019 viste faktisk at to tredjedeler av dem som definerte seg selv som ateister før opplevelsen, ikke lenger gjorde det etter opplevelsen.
Professor Stang ved Harvard peker på dette som én av grunnene til at de har satt i gang sitt initiativ. Og det er åpenbart det samme som ligger bak Sjøflot sitt prosjekt. Gitt at psykedeliske stoffer har vært en del av overgangsriter og innvielser i menneskeslekten i flere tusen år, er dette egentlig ikke overraskende. Og det burde ikke overraske en teolog at sjelelig trøst, helbred og sunnhet er så tett forbundet med Ånden.
Behov for nyanser
Vi er nødt til å bli mer nyanserte i vår tenkning om bevissthetsendrende stoffer. Alkohol, MDMA, nikotin, psilocybin, benzodiazepiner, opiater og opioider. Dette er alle bevissthetsendrende stoffer. Noen av dem har et sterkt avhgengighetsskapende potensiale, men er likevel lovlige og kulturelt aksepterte. Andre er per tid ulovlige, men viser stort terapeutisk potensial med lav avhengighetsrisiko.
Åpenhet, respekt og til og med nysgjerrighet, balansert med kritisk skjelneevne, har alltid vært en klok tilnærming i sjelesorg
Som psykolog er jeg smertelig klar over denne dobbeltstandarden. Jeg har jobbet med å fri klienter fra både alkoholavhengighet og avhengighet til angstdempende benzodiazepiner, skrevet ut av norske fastleger som ikke har fulgt pasientene sine godt nok opp. Dette er forferdelig vanskelig arbeid, som skaper betydelig lidelse for den det gjelder og dem som er rundt.
Samtidig har jeg hatt unge voksne klienter i 20-årene som har kommet i terapi og fortalt om deres dypt meningsfulle opplevelser på for eksempel psilocybin eller MDMA sammen med venner. Som terapeut har jeg hverken fordømt eller oppfordret til denne bruken; jeg har snarere forsøkt å nøytralt utforske og skjelne dens funksjon og relevans for det overordnede terapeutiske prosjektet til individet.
Den samme nyanserte innstillingen tror jeg vil gavne norske prester i møte med dem i deres egne menigheter som har slike erfaringer. Åpenhet, respekt og til og med nysgjerrighet, balansert med kritisk skjelneevne, har alltid vært en klok tilnærming i sjelesorg.
Prester kan spille unik rolle
Den psykedeliske ånden er ute av flasken, og den kommer ikke til å la seg føre tilbake igjen. MDMA til terapeutisk bruk legaliseres etter alt og dømme i USA til neste år. I Colorado og Oregon er bruk av psilocybin allerede lovlig. Europa kommer til å følge etter.
Ethvert verktøy med stort potensial for det gode vil uungåelig føre med seg skyggesider og potensial for misbruk. Prester og teologer kan spille en unik rolle i å nyansere, berike og veilede diskursen rundt psykedelika, både på individ- og samfunnsnivå, og dermed utføre sitt kall som veiledere og sjelesørgere.
En vil gå glipp av denne muligheten dersom en fordømmer noe en ikke har satt seg grundig inn i.