Tiden er forbi for kvinneforeninger og basarer som inntektskilde for misjon. Misjonsorganisasjoner må tenke nytt. Gjenbruksbutikkene som har grodd opp over det ganske land er et godt eksempel på dette og i tråd med utviklingen i samfunnet.
Men gallamiddager..? Er dette nytenkning? I mine øyne har Det norske misjonsselskap (NMS) snarere beveget seg baklengs. Veldedighetsmiddager var slikt man holdt på med i begynnelsen av forrige århundre. Ikke i misjon riktignok, men den gang var det helt i orden å synliggjøre sin overlegenhet over nødstedte mottakere. I USA er det fortsatt okei. Men i Norge i dag? Slik jeg ser det kan det ikke gjøres tydeligere at giveren er høyt hevet over mottakeren – som i dette tilfellet er den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun som feirer hundreårsjubileum. Setter mottakeren pris på fortsatt understreking av denne rangordningen?
Slik jeg ser det kan det ikke gjøres tydeligere at giveren er høyt hevet over mottakeren
Misjonærbarna
Jeg har vokst opp i NMS og er fødd opp på gaveinntekter, sparsommelighet, kallsforkynnelse og offervilje. Jeg har tatt et oppgjør med NMS sin tidligere familiepolicy med plassering av misjonærenes barn i internatskoler, og privatisering av utfordringene ved tilbakevending til foreldres hjemland og familieliv. Jeg har opplevd å bli hørt.
NMS har til og med erkjent at så lenge det finnes misjonærbarn som har vokst opp i skytteltrafikk mellom internat og foreldre, mellom misjonsland og foreldres hjemland, har organisasjonen ansvar for barna også som voksne. Dette er et stort steg fremover. Jeg har også vært glad for at den usunne kall-og-offer-forkynnelsen er nedtonet. Jeg har rett og slett vært i ferd med å få et mer forsonlig forhold til organisasjonen.
Usmakelig og kolonialistisk
Desto mer skuffet har jeg blitt over dette utrolig usmakelige, umusikalske og kolonialistiske tilbakesteget. Dette skrev jeg et kort notat om på Facebook-invitasjonen til gallamiddag i Kristiansand. Ingen har trykket «like». Hva betyr det? Synes majoriteten at gallamiddager er okei? Eller er det fortsatt lojalitetskulturen som råder og gjør det upassende å ta til motmæle?