Jeg studerte kirkemusikk i sju år, og ble temmelig skjevlastet av det. Jeg vaset rundt i Lambertseter kirke i «fullt ornat». Spilte Messiaen i en drabantby-menighet, og belærte erfarne medarbeidere. Jeg var ikke hyggelig mot kirkegjengere som antydet at jeg var elitistisk.
Etter hvert skjønte jeg at måten min ikke egnet seg der jeg skulle jobbe.
Nå synger jeg «Ro, ro til fiskeskjær». Jeg dirigerer «Messias». Jeg tørker snørr av barnehagebarn. Jeg heier fram barn som skriker for Jesus. Jeg forteller trønderskrøner. Jeg komponerer og skriver salmer.
Jeg har arbeidet med holdningene mine. Det var verdt det. Jeg opplever variasjon og dyrebare menneskemøter. Men dette handler ikke om meg. Mange kantorer har gått gjennom lignende prosesser. Derfor har de fleste kirkemusikere en jordet rolleforståelse.
Vi mister innflytelse
Hva er så problemet? Det er at profesjonell musikkutøvelse ikke oppleves som en fullverdig del av det å drive menighet. Overalt slår det meg hvor frimodig diakoner, prester, kateketer og trosopplærere snakker om arbeidet sitt. Stabsmøtene handler om aktivitetene de leder. Det de driver med, er noe alle må jobbe for og med. Men kirkemusikken rommes ikke i samme grad i fellesprosjektet. Jeg husker salig Harald Gullichsens ord: Jeg må ha mitt eget stabsmøte etterpå. Mine forsøk på å tilpasse meg til kirkelandskapet slik det faktisk er, har ikke gitt rollen min full integrasjon.
Jeg savner så veldig å møte forståelse for hva det vil si å være musiker
På ett sentralt område har kirkemusikerne mistet praktisk talt all innflytelse: Gravferdene. Soloinnslag og salmer avtales med byrået, solistene velger toneart. Vi «bare» spiller. Begrepet «jukebox» ligger nær, og brukes ikke sjelden blant organister.
Jeg møtte kona mi da sognepresten engasjerte en trompetist uten å spørre meg. Selv om det fikk et svært heldig utfall, synes jeg presten burde konferert med meg. Men slik er det: Plutselig er det avtalt at noen skal synge. Som regel går det bra. Men slik blir det musikalske produktet løsrevet fra kirkemusikerens plan og faglighet. Tilfeldighetene får spillerom. At det blir komplisert å styre pengebruken når andre initierer kostnader uten å konferere, er også en beklagelig side av saken.
Potensialet blir spist opp
På dette tidspunktet i skrivinga setter Tvil seg på skuldra mi: – Så langt sier du bare «det er verst for meg». Kan du løfte blikket? Dere får tross alt drive med musikk hver dag. Dere er ikke den eneste yrkesgruppen i kirka som sliter.
Jeg må løfte blikket. Det er ikke verst for kirkemusikerne. Da jeg var hovedverneombud i Oslo, forstod jeg at de daglige lederne har svært krevende hverdager. De står i en nesten umulig skvis mellom forventninger, økonomi og arbeidstid. Kirketjenerne får aldri ros for jobben de gjør. Renholderne synes ikke engang, langt mindre gis de mulighet til å formidle hva de mener i et stabsfellesskap.
Jeg hever stemmen for kirkemusikerne likevel. Blant kollegene mine finnes betydelige kapasiteter. Men potensialet deres blir «spist opp». Kortsiktige behov står i veien for de langsiktige prosessene som kreves når man dyrker kulturelle vekster. Kirkens budskap er ikke ordbundet. Kirken burde ha interesse av å gi musikerne rammebetingelser og frimodighet til å dra like stor del av lasset som diakoni, trosopplæring og sjelesorg.
Tvil mener jeg visste hva jeg gikk til. Men Trosopplæringsreformen visste jeg ikke om. Plutselig fantes et hovedfokus til. Hverdagen ble enda mer fragmentert. Arbeid med unge krever musikalsk materiale av en annen umiddelbarhet enn hva klassisk skolerte musikere helst sysler med. Slik ble også innholdsprofilen i rollen vår endret ved trosopplæringsreformen.
Tvil harker: – Var ikke du blitt så fleksibel?
Jo! Jeg er ikke vanskelig. Men jeg kommer fra en kunstfaglig tradisjon. Den gir meg motivasjon til alt det andre. Ville prestene likt å måtte framstå mer karismatisk? Jeg må få være meg selv. Men jeg må også presentere stoff den jevne kirkegjenger får noe ut av, jeg skjønner det.
Vi kjenner på en «praksissorg»
Jeg har skrevet meg sint. Det hjelper aldri. Organister har et terroriststempel på seg. Jeg må roe meg. Men det bryter så dypt i meg, dette. Jeg savner så veldig å møte forståelse for hva det vil si å være musiker. Vi har blitt undervist i en-til-en situasjoner fra tidlige barneår. Lærerne har manet oss til å lytte innover i musikken. Vi har tøyd nevrologi og fysikk for å realisere musikalske intensjoner. Ved eksamen klarte vi gjerne å framføre store verk. Vi ble vant til å bruke lang tid for å nå målene våre. Mange av oss ble musikere. Mye av dette må legges vekk når vi går ut i jobb.
Vi har det til felles med husmenn, at vi har bare små teiger som er «våre»
Ingen kommer fra en slik jordomseiling uten å kjenne det dypt i seg selv. Slik må det være, vi skal ikke gjemme oss for livet. Men det koster. Vi kjenner på en praksissorg, i tillegg til gledene hverdagen byr på.
Jeg ser at jeg kan ha skapt inntrykk at andre yrkesgrupper i kirken er ignorante. Jeg mener ikke det. Det er aldri slik at hele grupper er sånn eller slik. Noen av dem er kanskje i overkant fylt av sin egen virkelighet. Men hvem er ikke det?
Slipp oss til!
Hvor ligger problemet da? Hva kan gjøres?
Kirkemusikerne må delta i samtaler med brukerne. Vi bør selv snakke med de pårørende om musikken i bisettelser. Brudefolk bør formidle musikalske ønsker direkte til oss. I møte med mennesker vil kantorene ytterligere styrke sin virkelighetsforståelse. Dette vil skape bedre opplevelse for brukerne, misforståelser unngås, organistenes autonomi vil bedres. La oss få ta i livet og døden med fingrene! Slipp oss til! Og musikerkolleger: Da må vi være villige til å bruke tid på folk.
De estetiske fagenes stilling må styrkes, musikkpedagogene må få luft under vingene. Ikke fordi kirkemusikerne skal styrke sin stilling. Men også kirkefaglige aktører er del av allmennmenneskelige sammenhenger. Hvis estetiske produkter og aktiviteter stod sterkere, ville de styrende organer i kirka bedre forstå at det er kristelig interessant, hengivent og kompetent å lytte seg inn mot en kjerne, noe dyptliggende, noe tvetydig.
Er kirkemusikerne kirkens husmenn? Nei. Sammenligningen halter for mye. Men vi har det til felles med husmenn, at vi har bare små teiger som er «våre». Og når vi arbeider på den store åkeren, har vi lite vi skulle ha sagt om hva som skal sås. Det tror jeg flere enn min yrkesgruppe taper på.