Midtøstenkonflikten er siden 7. oktober 2023 inne i en av de verste voldsspiralene siden opprettelsen av Israel i 1948. I denne situasjonen virker partene i konflikten og deres støttespillere å stå lenger fra hverandre enn noensinne. For å forstå den langvarige og komplekse konflikten og situasjonen i dag, er religion og ideologi viktige faktorer. Et viktig tema i så måte er sionismen; for mange israelere årsaken til at jøder har en trygg havn i verden, for mange palestinere et symbol på den undertrykkelse de har levd med de siste 77 årene.
Sionismens fremvekst
Sionismen som ideologi var opprinnelig en politisk og kulturell bevegelse som hadde som mål å beskytte jøder fra forfølgelse ved å etablere et jødisk nasjonalhjem i Israel. Bevegelsen vokste frem i Europa og må sies å ha mange fellestrekk med andre nasjonsbyggingsprosjekter som oppsto på kontinentet i det 19. århundre. En viktig forskjell fra mange andre nasjonale prosjekter er det faktum at området som ble valgt for jødenes nasjonalhjem var utenfor Europa og krevde at man fikk overbevist jøder til å flytte til Palestina. På den tiden var området under det Osmanske rikets kontroll (frem til 1922 da området ble definert som et britisk mandatområde). Selv om det også i Palestina på denne tiden levde jøder med røtter flere tusen år tilbake i tid, utgjorde de på slutten av 1800-tallet et sted mellom to og fem prosent av befolkningen, mens majoritetsbefolkningen var arabisk.
For å kunne forene kravene til begge sider, er ærlig og sivilisert dialog uten bastante beskyldinger helt nødvendig
De første tiårene etter at den sionistiske bevegelsen startet (1880-tallet), var den jødiske migrasjonen til Palestina betydelig, men utover 1920- og 30-tallet økte antallet som valgte å forlate et stadig mer antisemittisk Europa. Denne migrasjonen møtte blandede reaksjoner fra den arabiske majoriteten, og førte tidvis til etnisk konflikt. Utover 1930-tallet fant det sted arabisk oppstand mot jøder, og det oppsto også jødiske opprør mot britiske militære styrker i mandatet Palestina. Frem mot andre verdenskrig ble de sionistiske angrepene mot britene flere, og i etterkant av krigen var britene klare for å trekke seg ut av området. Sionistene på sin side var klare til å ta over områder for å etablere et nasjonalhjem for jødene, men den eksisterende arabiske befolkningen forble en viktig hindring.
Uavhengighet eller Nakbah?
I 1947 anbefalte FN en deling av området som frem til nylig hadde vært under britisk kontroll. Sionistene aksepterte delingen mens araberne forkastet den, men FN hadde ikke noe mandat til å gjennomføre en deling med makt. I etterkant av FNs delingsplan iverksatte sionistene en omfattende kampanje rettet mot palestinske landsbyer og drev rundt 750.000 palestinske arabere på flukt, og det ble gjennomført massakre mot den arabiske befolkningen.
14. mai 1948 ble Israel til som et resultat av en ensidig uavhengighetserklæring, en viktig merkedag for sionistene og mange jøder verden rundt. Blant palestinere derimot blir denne historiske perioden kalt Nakba (katastrofen). Umiddelbart etter etableringen av Israel brøt det ut krig mellom partene, sionistene på den ene siden og de arabiske statene på den andre. Det endte med at Israel fikk kontroll over en rekke områder, Egypt okkuperte Gaza-stripen og Jordan Vestbredden. Denne situasjonen varte inntil 1967 da Israel okkuperte Vestbredden og Gaza, og Israel har siden i stor grad kontrollert disse områdene, selv om palestinerne har hatt begrenset selvstyre.
Anti-sionisme vs. Antisemittisme
Et tema som dukker opp jevnlig i diskusjoner knyttet til konflikten mellom Israel og palestinerne er hvorvidt kritikk av Israel er antisemittisk eller ikke. Mange Palestina-venner hevder at kritikk av staten Israel for ofte karakteriseres som antisemittisk, mens det fra israelsk hold ofte fastholdes at anti-sionismen som fremmes av pro-palestinske aktører er et utrykk for dårlig kamuflert antisemittisme. Sannsynligvis har begge parter til en viss grad rett.
Det er utvilsomt for enkelt å hevde at all kritikk av Israel er antisemittisk, men pro-israelske stemmer kan likevel ha et poeng
Veldig ofte blir pro-palestinske stemmer, inkludert jødiske sådanne, beskyldt av representanter for Israel og sionistiske grupper verden over for å være antisemittiske. Jøder som kritiserer staten Israel blir f.eks. beskyldt for å være selvhatende jøder. En vanlig antagelse er at pro-israelske stemmer er klar over at beskyldninger om antisemittisme er svært skadelige, og at det vil kunne delegitimere kritikk av staten Israel og dets handlinger overfor palestinerne. Pro-palestinske aktører argumenterer ofte for at deres standpunkter ikke er antisemittiske, men heller anti-sionistiske. Med andre ord er det ikke jødene de har noe imot, men heller ideologien som ligger til grunn for Israels politikk overfor palestinerne.
Det er utvilsomt for enkelt å hevde at all kritikk av Israel er antisemittisk, men pro-israelske stemmer kan likevel ha et poeng når de beskylder anti-sionistiske standpunkter for indirekte å være antisemittiske. Utover det faktum at det åpenbart finnes stemmer som bruker anti-sionisme som et bevisst skalkeskjul for å fremme antisemittisk tankegods, er det også interessant å undersøke hvordan anti-sionismen kan fremstå som problematisk ved at den skiller ut jødenes nasjonale prosjekt fra lignende prosjekter som oppsto i samme periode.
Eksempelet Tyrkia
Ser man f.eks. nærmere på tyrkisk nasjonalisme vil man fort oppdage at det fra 1880-tallet og frem til 1920-tallet ble gjennomført tre folkemord rettet mot armenere, grekere og assyrere i området som skulle bli det moderne Tyrkia, først av osmanerne og senere av Mustafa Kemals styrker. Likevel er det få «landsfedre» som hylles mer av sine borgere enn nettopp Mustafa Kemal. Og selv om Tyrkias undertrykkelse av kristne grupper og kurderne fortsetter frem til våre dager, hører man sjeldent krav om fordømmelse av kemalismen, eller av dagens islamistiske nasjonalisme, også beskrevet som ny-osmanisme, slik man til stadighet hører om sionismen.
Begge sider har legitime krav overfor den andre, samtidig som disse kravene i mange tilfeller fremstår som gjensidig utelukkende
Ser man for eksempel på støtten fra muslimske land og organisasjoner til den palestinske saken er kritikk mot Israel en daglig øvelse, mens kritikken mot muslimske undertrykkende regimer er så og si ikke-eksisterende. En slik holdning kan man også se blant mange pro-palestinske aktivister i Vesten, som litt for ofte har et for ensidig fokus på undertrykkelsen av palestinerne, mens okkupasjonen av Kypros, kurdiske områder i Nord-Syria osv. ikke får på langt nær like stor oppmerksomhet. Et godt eksempel er Nagorno-Karabakh hvor Aserbajdsjan, med støtte fra Tyrkia, fordrev flere enn 88.000 armenere i september 2023, fra et område som tradisjonelt har vært bebodd hovedsakelig av armenere. Men de massive protestene, både i Vesten og i den muslimske verden, uteble.
Begge har legitime krav
Det er med andre ord naturlig å kritisere sionismen som ideologi, spesielt sett i lys av den lidelse palestinerne har blitt påført de siste 77 årene på grunn av denne ideologien. Samtidig er det legitimt å sette spørsmålstegn ved noe av denne kritikken som ofte fremstår som ensidig og hyklersk.
Det er nettopp disse oksymoroner som gjør konflikten mellom Israel og palestinerne så komplisert. Begge sider har legitime krav overfor den andre, samtidig som disse kravene i mange tilfeller fremstår som gjensidig utelukkende. For å kunne forene disse kravene er ærlig og sivilisert dialog, uten bastante beskyldinger, helt nødvendig.