Dagens lov om svangerskapsavbrudd (abortloven) gir en kvinne rett til selvbestemt abort før utgangen av den tolvte svangerskapsuken. I midten av desember 2023, la abortutvalget frem forslag om å utvide en kvinnes rett til selvbestemt abort fra uke 12 til uke 18. Det foreligger flere gyldige og gode argumenter både for og imot en slik utvidelse av selvbestemt abort. Dette innlegget skal ikke gå inn på disse, men heller adressere hvordan uttrykket «min kropp, mitt valg» kan by på en grad av dobbeltmoral og egoisme.
Konsekvensene av ubeskyttet samleie er vi alle klar over
For lettvint å ta abort
Hvis vi følger den rasjonelle tankerekken for hvordan en kvinne blir gravid, forutsetter det to parter. En mann som tilfører kvinnen sperma som befrukter henne, og at kvinnen deretter bærer frem og føder barnet når tiden er inne. I utgangspunktet er man avhengig av at begge parter gjør det de skal. Jeg er også den første til å innrømme at kvinnens jobb er betydelig mer belastende og krevende enn mannens, mildt sagt.
Likevel endrer ikke det på utgangspunktet. Mannen trenger kvinnen, og kvinnen trenger mannen. Dersom en kvinne har ubeskyttet samleie med en mann, så er det et valg hun gjør med sin kropp. Min kropp, mitt valg der altså. Konsekvensene av ubeskyttet samleie er vi alle klare over. Da må man også være innforstått med de konsekvensene som kan melde seg, blant annet graviditet. Dersom ingen av partene bruker prevensjon, blir det etter min mening for lettvint å bare ta abort på grunn av et dårlig valg. Det er et forhold til ansvar og forholdsregler som ikke står i en forholdsmessighet til det å fjerne et foster etter eksempelvis 15 uker, fordi man ikke lenger vil.
Loven om svangerskapsavbrudd tar heller ikke noe hensyn til kvinnens partner. Man kan tenke seg en situasjon hvor alt mannen ønsker er å få et barn, helst med sin faste partner. At en mann ikke skal tvinge en kvinne til å bære frem barnet, er åpenbart en selvfølge. Likevel er det verdt å tenke på hvor lite rettigheter mannen har i en slik prosess. Kanskje vil mannen oppdra barnet på egenhånd, men er avhengig av at det fødes et barn, da biologien hindrer oss i å gjøre den delen av jobben.
Kvinner på utkikk etter menn
Ekstra betenkelig blir dette hvis man snur litt på situasjonen. Det er ikke så sjeldent at kvinner i midten av 30-årene, med respekt for sin biologiske klokke, er på utkikk etter yngre menn, med det formål å bli gravid før det er for sent. Nå er det bortimot en menneskerett å få barn etter de hårreisende endringene i bioteknologiloven, men likevel er det min oppfatning at noen menn blir lurt av kvinner i sin beste alder. Kvinnene kan her si at de bruker prevensjon, noe mannen stoler på og har tillit til. Da hun blir gravid, ønsker hun å beholde barnet og oppdra det. Dette skaper åpenbart økonomiske forpliktelser og belastninger for mannen, som ikke hadde til intensjon eller ønske om å få barn. Og ikke bare det. Selvsagt er det en psykisk påkjenning å vite at man har en datter eller sønn i live, hvor mor til barnet ikke er interessert i noe samliv. En kvinne med en kropp som har tatt et valg for å lure en mann, altså.
Hvis det er slike selektive og uansvarlige hensyn som ligger bak «min kropp, mitt valg»; både å ikke bruke prevensjon for å deretter fjerne barnet etter noen uker, eller å lure en mann for å bli gravid, blir det hele fort egoistisk.