Det er lett å si nå, etter seriesølv, Champions League og mindre høstregn enn Oslo – men jeg er en stolt bergenser. Og det er ganske så mange av oss. Mange bergensere snakker heller ikke bergensk, ei heller er de født på Kvinneklinikken. Da Nathan Eshete, oppvokst på asylmottak, i 2012 ble årets bergenser, holdt ordfører Trude Drevland talen på sin medfødte dialekt. Et historisk øyeblikk var skapt. Bergen er jo som kjent mer enn en by, det er en tilstand.
Kanskje det bergenske i meg har tydeliggjort min norske identitet, på tross av å være født på andre siden av kloden. Jeg elsker raspeballer og pinnekjøtt, og jeg ble oppriktig rørt første gang jeg så Vikingskipet på Hamar. Det burde jo ut fra bergensk målestokk gjøre meg norsk? Eller er det rett og slett enklere å erklære seg bergensk enn å føle seg norsk?
Norsk i sinn, koreansk i skinn, brukte jeg ofte å i oppveksten. Jeg har en annen etnisitet enn de fleste andre nordmenn. Men jeg tenker, føler og handler norsk, hva det enn måtte bety. Den norske kulturen er den eneste jeg kjenner til. Hvorfor skulle jeg da anse meg som noe annet?
Føler meg takknemlig
Min historie er ekte og sann. For meg. Andre utenlandsadopterte vil ikke nødvendigvis kjenne seg igjen, på samme måte som deres historier ikke nødvendigvis vil resonnere i mitt liv. Min tilnærming er preget av takknemlighet. Overfor mine biologiske foreldre, først for at de ga meg livets gave, dernest for at de satte mine behov fremfor deres egne. Som far kan jeg ikke forestille meg å være stilt overfor det hjerteskjærende valget mellom å gi fra seg et nyfødt barn eller risikere å miste barnet til sykdom og nød. Jeg er takknemlig overfor landene Sør-Korea og Norge, organisasjonene Holt International Childrens’ services og Verdens Barn, som i hvert fall i mitt tilfelle sørget for trygge rammer i en sårbar prosess. Og jeg er takknemlig overfor mine foreldre som har gitt meg tilhørighet, et godt liv og alle slags muligheter lagt for mine føtter.
Hvor mange av de drøyt 20.000 utenlandsadopterte i Norge har lovbrudd, uetterretteligheter og uetisk praksis med seg?
Media, akademia og enkeltpersoner har satt fokus på utenlandsadopsjon, både i Norge og i andre land. En del av historiene som er avdekket er nesten ikke til å tro, langt mindre ta inn over seg. Og alle saker som innebærer kidnapping, forfalskning og utnyttelse av mennesker i sårbare situasjoner må man komme til bunns i. Et spørsmål som kanskje forståelig nok har kommet i bakgrunnen, er: Hvor mange av de drøyt 20.000 utenlandsadopterte i Norge har lovbrudd, uetterretteligheter og uetisk praksis med seg?
Interesser som spriker
Et argument brukt mot utenlandsadopsjon, er barnets behov for å vokse opp blant andre mennesker med lik etnisitet. For meg blir denne argumentasjonen svært fremmed. Var jeg utseendemessig annerledes enn de etnisk norske jeg vokste opp med? Klart det. Men jeg vil påstå at av alt jeg er og har, alle behov og drømmer jeg måtte besitte, så havner etnisitet langt ned på listen. Jeg vil heller påstå at å vokse opp i et mangefasettert lokalsamfunn har gjort meg holdningsmessig rikere. Heller ikke utenlandsadopterte i Norge har vært forskånet for rasisme, i noen tilfeller med dypt tragiske konsekvenser. Men i stedet for å føye oss etter ensrettingens sentrifugalkraft, la oss stå opp mot slike destruktive krefter.
Så vidt jeg kjenner til, finnes det ingen etablert, allment anerkjent interesseorganisasjon for utenlandsadopterte i Norge, sikkert av mange grunner. Én av grunnene er kanskje at interessene våre spriker i 20.000 forskjellige retninger. Å være talsperson vil da medføre et særdeles stort ansvar.