Sveinung Rotevatn, nestleder i Venstre, uttaler i Vårt Land at Venstre nå forholder seg til KrF som til andre partier der noe er felles og noe skiller. At Venstre og KrF har uenighetspunkter er intet nytt, slik alle partier vil ha med hverandre.
Derfor er det også helt naturlig at Rotevatn fastslår at Venstres mål med et regjeringsskifte er mest mulig gjennomslag for Venstres egen politikk. Da er det større grunn til å stille spørsmål ved påstanden som avslutter intervjuet: «Da er det tydelig - også for KrF – at Venstre jobber for å gjennomføre liberale reformer. Og i en del tilfeller gjelder dette ting som KrF er imot.»
Det er riktig nok tydelig for KrF at Venstre i en del saker har andre standpunkter. Men for meg er det slett ikke åpenbart at Venstre arbeider for det Rotevatn kaller «liberale reformer».
Venstres motstand mot valgfrihet
Det er mye som skiller kristendemokratiet fra liberale partier. Men det er også svært mye felles, ikke minst hva gjelder å begrense statens makt for å forhindre maktmisbruk. KrFs program slår fast at «et demokrati må være liberalt for å være fullt ut demokratisk». Den enkelte borger skal ha frihet til å gjøre sine valg. Et robust samfunn bygges nedenfra der stor makt skal ligge i sivilsamfunnet. Sammen forsvarer vi grunnleggende liberale prinsipper i våre vestlige demokratier.
De lange tradisjonene for samarbeid mellom KrF og Venstre bygger på en felles grunntanke som vi fortatt deler, at samfunnet bygges nedenfra
Jeg tillater jeg meg å stille spørsmål ved at Venstre og Rotevatn forklarer forskjellen mellom våre to partier med Venstres liberale politikk. Venstres motstand mot valgfrihet for barnefamilier ligger nærmere sosialdemokratiet der alle skal følge statens normer og planer. Når partiprogrammet omtaler kontantstøtten som å holde ettåringen sin «borte» fra barnehagen er det en begrepsbruk som viser hvor sterk den offentlige arenaen skal være i våre liv. Hvis en ettåring er hjemme, er denne altså «borte». Det er lov å mene det, men å hevde at det er liberalt er verre.
Venstre er positive til friskoler som alternativ og begrunner det med verdien av mangfold. Men det er vel bare Rødt som kan konkurrere med Venstre-politikere i hard språkbruk når det viser seg at noen av disse friskolene faktisk også tenker alternativt.
Voksens behov først
Vern om individets liv og integritet er selve hjørnestenen i moderne liberale samfunn. Hvordan vi forholder oss til rettslig vern av liv i ulike deler av svangerskapet, er et krevende spørsmål som derfor bør utfordre alle liberale mennesker til grundig refleksjon og varsomhet. Det har vært lite å spore av dette i Venstres ensidige kamp for å utvide abortgrensen til 18 uker.
I Venstre virker det noen ganger som om man tror at liberale ideer handler om å gi mest mulig frihet til de som roper høyest, på bekostning av andre. Det blir tydelig også når Venstre vurderer voksnes ønsker om barn opp mot barnets behov og rettigheter. Venstre er en pådriver for å åpne opp for flere varianter av bruk av donor i assistert befruktning, der barnet som den svake parten mister retten til å kjenne sitt opphav.
I Venstre virker det noen ganger som om man tror at liberale ideer handler om å gi mest mulig frihet til de som roper høyest, på bekostning av andre
Dette innebærer også at maktforholdet mellom stat og individ endres radikalt. I stedet for at staten «fastsetter» (barnelovens begrep) foreldreskapet basert på biologien, blir det staten som definerer deg som individ, hvem du er i slekt med og hvor du hører til. Venstre ønsker å tillate såkalt dobbeltdonasjon, der barnet har to fremmede donorer. De tilhører også mindretallet som ivrer for å tillate at kvinner kan brukes som surrogatmor. Det er lov å mene at det er staten som eier definisjonsmakten til morskapet, men liberalt er det ikke.
Et felles liberalt grunnsyn
Den største trusselen mot de liberale verdiene i den vestlige verden kommer i dag fra stormakter som Russland og Kina som forsøker å utfordre stabiliteten i våre demokratier. I 2024 kan USA få en president med autoritære trekk og vi bør forberede oss på noen stormkast der friheten blir satt på prøve i årene fremover. At Oslo Venstre, partiets største fylkeslag, i denne situasjonen blinker ut KrF som et hinder for liberale verdier, vitner kanskje om at trangsynet har tatt overhånd og at verdensbildet har begynt å bli smalt.
KrF vokste frem i midten av forrige århundre blant annet inspirert av behovet for verdier som kunne verne landet mot autoritære krefter. KrF og Venstre er uenige om rusreformen og jeg anerkjenner at dette er en viktig sak for Venstre. Våre programmer skiller seg på flere viktige punkter, men det er ikke KrFs motstand mot liberale ideer som er problemet. Her kan vi vel kanskje heller lære litt begge veier.
De lange tradisjonene for samarbeid mellom KrF og Venstre bygger på en felles grunntanke som vi fortatt deler, at samfunnet bygges nedenfra. Å holde fast ved dette er det beste forsvaret for det liberale grunnsynet våre partier deler.