Mette Maria Rønsen Gjerskaug, stipendiat ved Høgskolen i Innlandet, mener at jeg tar «Et skritt tilbake i kjønnsdebatten» (VL, 31.01). Innlegget er en reaksjon på min kommentar «Den vanskelige samtalen om kjønnsidentitet» (22.01). Her pekte jeg på ensidigheter i materiellet som lå til grunn for Den norske kirkes kurs om LHBT-personer. Jeg mente at dette materiellet i for stor grad tok utgangspunkt i en tenkning om kjønn som flytende og noe som ble «tildelt ved fødselen»».
Det er et interessant innlegg Gjerskaug leverer. I forhold til min artikkel bidrar hun til dialogen ved å fokusere mer på kjønn som sosial og språklig konstruksjon, og opplevd kjønnsidentitet, mens jeg i større grad vektlegger biologisk og gitt kjønn. Hun underbygger sitt syn ved å vise til den amerikanske filosofen Judith Butler som sannhetsvitne.
Butler går for langt
Hvorvidt Butler virkelig er et godt sannhetsvitne, mener jeg er tvilsomt. Gjerskaug skriver: «Butler argumenterer for at kjønn blir til gjennom en rekke handlinger; handlingene reflekterer ikke essensielle egenskaper ved kjønnet, men snarere forventningene samfunnet har til det». Til dette er å si at Butler naturligvis har rett i at vår opplevelse av hva det er å være henholdsvis kvinne og mann formes av den sosiale og språklige virkeligheten vi lever i. Men Butlers posisjon går, så langt jeg kan se, for langt i å vektlegge disse faktorene på bekostning av den skapte virkeligheten med sine gitte vilkår som vi er innfelt i gjennom våre kjønnede kropper.
Ifølge Butler er kjønnskategoriene mann og kvinne (forstått som «gender» til forskjell fra det biologiske «sex») i sin natur «performative». Dette begrepet kommer av det engelske ordet «perform» som betyr å fremføre eller handle. Kjønn blir da til gjennom våre handlinger, hvor vi skaper kjønn ved å handle i tråd med forventninger til hvordan kvinner og menn skal være. Kjønn foreligger ikke som essens eller væren i forkant. Kort sagt er kjønn «en kopi uten original» (sitat fra artikkelen om Butler på snl.no)
En tenkning som flytter fokus fra biologisk kjønn til opplevd kjønn vil kunne gi noen uheldige utslag
Etter min vurdering løser denne forståelsen i for stor grad kjønn som «gender» fra sitt utgangspunkt i kjønn som «sex». Det finnes to gitte og alternative biologiske kjønn i betydningen forplantningskjønn. I alt disse to kjønnene har felles, finnes det også viktige ulikheter. Dette handler blant annet om menns større fysiske styrke, med de mulige farer dette utgjør for kvinners trygge livsrom.
Utfordrer kvinner rettigheter
I min kommentar var det viktig å få fram at opplevd kjønn («kjønnsidentitet») er en realitet for dem det gjelder, og de skal møtes med samme rettigheter, respekt og omsorg som alle andre. Ikke minst må dette gjelde i kirken. Men samtidig må en gruppes rettigheter alltid veies mot andres. Dette aktualiseres når transkvinner, som biologisk sett fortsatt er menn, på basis av sin opplevde kjønnsidentitet vil ha adgang til kvinners trygge rom som toaletter, garderober og fengsler, eller delta i kvinneklassen i idrett. Da utfordres rettigheter som kvinner har fått, eller kjempet fram, på basis av sitt biologiske kjønn. Derfor mener jeg at Butlers tenkning, som Gjerskaug fremmer, i sin ensidige kamp mot alt som minner om essensialisme, representerer et tilbakeskritt i kjønnsdebatten.
Dette større bildet er også hensyn som bør tas inn når vi i kirken skal vurdere hvordan vi skal snakke sammen om kjønn og kjønnsidentitet
Så finnes det her også andre hensyn å ivareta i tillegg til kvinners rettigheter. En tenkning som flytter fokus fra biologisk kjønn til opplevd kjønn vil kunne gi noen uheldige utslag. Et eksempel er skolebøker som sprer usikkerhet blant altfor små barn om hvorvidt en guttetissogså betyr at du er gutt. Framveksten av en slik flytende tenkning om kjønn sammenfaller videre med en utvikling der stadig flere ungdommer, og særlig jenter, opplever kjønnsdysfori og søker medisinsk og eventuelt også kirurgisk behandling for å skifte/bekrefte kjønn. En slik behandling kan oppleves som befriende og bekreftende av noen. Men de fleste som opplever kjønnsdysfori har et sammensatt helsebilde, og for dem er svaret neppe en behandling som er svært inngripende og kan gi varig uhelse på flere områder.
Et stort felt
Dette større bildet er også hensyn som bør tas inn når vi i kirken skal vurdere hvordan vi skal snakke sammen om kjønn og kjønnsidentitet når vi holder kurs om LHBT-personer, når vi møter barn og unge, og når vi ellers omgås hverandre i hverdagens ulike sammenhenger. I tillegg gjenstår det en samtale om hvilke føringer det kristne menneskesynet kan gi til hvordan vi tenker om kropp og kjønn. Dette er et stort felt. Vi trenger nyanser både i den store samtalen i kirken og i samfunnet, og i den lille der vi snakker med mennesker dette gjelder på en særlig måte.