Den danske teologen Knud Løgstrup hevdet at livene til de menneskene vi møter er i våre hender. Det kan være svært lite, skriver han, men det kan også være skremmende mye. I Gaza-konflikten holder Israel eksistensen til en hel befolkning i sine hender. Dette er bakgrunnen for at Den internasjonale domstolen (ICJ) har åpnet en sak mot Israel med mistanke om folkemord. Samtidig er det motsatte også sant. Siden opprettelsen i 1948 har Israel motvillig vært avhengig av palestinerne. Kanskje er tiden inne for både israelere og palestinere å innse at de er blitt hverandres skjebne, for å bruke Løgstrups uttrykk.
Løgstrup sier at i enhver relasjon utleverer vi oss til hverandre. Skjebnen til våre barn, ektefeller eller kolleger ligger i varierende grad i våre hender, akkurat som vår skjebne ligger i hendene til våre foreldre, venner eller arbeidsgivere. Dette innebærer at vi har makt over hverandre. Videre mener Løgstrup at vårt liv er en gave som blir gitt oss hvert eneste sekund, og at ingenting i tilværelsen derfor kan tas for gitt. Siden vi ikke kan takke oss selv for det gode vi opplever, og vi har makt over hverandre, står hvert menneske overfor en «etisk fordring»: et krav om å handle til det beste for dem vi møter.
På denne måten ender vi opp i et fengsel som vi selv har konstruert, der vi både er fanger og fangevoktere.
Ut av fengselet
En slik holdning mot andre bør være naturlig, men det er en utfordring fordi den hindres av det som Løgstrup kaller for kretsende tankefølelser. Disse er sinnstilstander som hat, misunnelse og skyld, og springer ut fra vårt indre. De er rettet innover og fører til at vi blir innesluttet i våre egne tankemønstre. På denne måten ender vi opp i et fengsel som vi selv har konstruert, der vi både er fanger og fangevoktere.
Den eneste vei ut av dette fengselet er å åpne seg opp for medmenneskene. Dette er mulig ved å ta imot de suverene livsytringene, som barmhjertighet, tilgivelse og nestekjærlighet. Disse følelsene kjennetegnes ved at de ikke springer ut fra oss selv, men er gitt til alle. Mens de kretsende tankefølelser er et resultat av individuelle prosesser, er de suverene livsytringene en integrert del av tilværelsen. De melder seg spontant hver gang vi står overfor etiske fordringer og de vender oss mot andre. Ved å omfavne disse følelsene kan vi frigjøre oss fra fangenskapet og gi omsorg til dem som trenger det.
Det Løgstrup beskriver på individnivå kan også overføres til samfunnsnivå og bidra til å se konflikter fra uventede perspektiver. De kretsende tankefølelser kan ta form av politiske og religiøse ideologier som skiller mennesker fra hverandre ved å bygge murer mellom dem. En konsekvens av disse ideologiene er at de som praktiserer dem, plasserer seg selv i et fengsel. Dette fangenskapet holder de suverene livsytringer på utsiden. For å stenge kjærligheten ute, må man stenge seg selv inne.
Okkuperende kolonimakt
Dette fenomenet er spesielt tydelig i Gaza-konflikten. Blodbad i Gaza får støtte av en stor del av den israelske befolkningen, og flertallet av israelske medier unnlater å vise bilder eller fortelle historier om ødeleggelsene i Gaza. Det eneste mange israelere får vite og vil få vite om, er innsatsen til sine egne soldater, deres egne ofre og gislene til Hamas. Med andre ord sitter mange israelere i et fengsel av kretsende tankefølelser, som det er svært vanskelig å bryte ut av. Det samme kan gjelde for en del palestinere. Etter fordrivelsene som begynte i 1948 og de konstante bruddene på deres menneskerettigheter, har noen av dem blitt fanget i kretsende tankefølelser og ser vold som et akseptabelt middel i kampen mot den okkuperende kolonimakten. Krigsforbrytelsene begått av Hamas er et resultat av dette.
Som den israelske menneskerettighetsorganisasjonen Btselem påpeker, «en forbrytelse rettferdiggjør ikke en annen».
Dagens situasjon er godt beskrevet av den israelske reporter Sivan Hillaie: «Etter at de [Hamaskrigerne] mishandlet menneskene på [Nova-musikkfestivalen] og begikk disse grusomhetene, hadde ikke israelerne plass til å romme smerten til de andre menneskene. Du må velge en side. Og den siden er vår side.»
Å velge feil side
Når du tar side i en konflikt der det er ofre på begge sider, velger du feil side. Den etiske fordring krever at du anerkjenner lidelsen til din neste, uavhengig av hvem det måtte være. Hvis du istedenfor velger hat fremfor medfølelse, bidrar du til å skape flere ofre. Som den israelske menneskerettighetsorganisasjonen Btselem påpeker, «en forbrytelse rettferdiggjør ikke en annen».
Mange som lever mellom Middelhavet og Jordanelven er fanget i et dyptgående mønster av hat, hevnlyst, frykt og fortvilelse. Det virker lite sannsynlig at de alene kan finne en vei ut av denne krisen.
På oss som betrakter konflikten fra avstand, hviler den etiske fordringen at vi må presse våre politiske ledere til å tvinge fram slutten på voldsbruk. Så langt har deres fokus vært på å forsyne en part med våpen og på å uttale nytteløse fordømmelser. Palestinerne, israelerne, og oss alle er hverandres skjebne.