Saken om misjonærbarna har berørt og engasjert meg. Jeg har gjort flere forsøk på å skrive noe, men det har vært vanskelig å finne et avklart ståsted å skrive fra.
Hva er min motivasjon for å skrive? Hvem skriver jeg til? Vil jeg forsvare meg? Skammer jeg meg for å ha arbeidet i internatskole-systemet i seks år? Vil jeg unnskylde meg og forklare at jeg gjorde så godt jeg kunne? Er jeg selv et offer? Vil jeg vise forståelse for fortellingene som kommer fram? Har jeg i det hele tatt en stemme inn i denne komplekse saken?
Feil folk
Når jeg nå setter meg til tastaturet for å prøve en gang til, var det særlig én setning som ble sagt i Øystein Stenes podkast «Misjonærbarna» som satte meg på sporet av et sted å skrive fra for en som meg: «Sånne skoler kan tiltrekke seg feil folk». Jeg vet at i sammenhengen dette ble sagt (episode 6 i podkasten) var det på sin plass å si dette.
Jeg forstår også at meningen ikke var å si at alle vi som har lagt ned arbeid på en sånn skole var feil på den måten som det antydes. Det var vi ikke. Men likevel var vi feil folk i betydningen at det var ikke vi som skulle ha vært der!
Det var ikke vi som skulle høre fortellingene fra skoledagen rundt middagsbordet på internatet.
Det var ikke vi som skulle plastre og trøste når noen hadde slått seg. Det var ikke vi som skulle be kveldsbønn på sengekanten. Det skulle ikke ha vært nødvendig å prøve å trøste bort hjemlengselen, sitte hjelpeløs ved siden av senga og høre den såre gråten fordi mamma og pappa var så langt unna. Det var feil folk som var der. Det beste vi som var der kunne hjelpe til med var å telle dagene som var igjen til mamma skulle komme på besøk. Det var ikke sånn det skulle være! Sendt bort eller satt igjen er to sider av den samme vonde saken.
Fra mitt ståsted arbeidet jeg der misjonærbarna ble satt igjen på Norwegian Community School (NCS) i Nairobi, Kenya fra 1986 til 1993. Det var ca 60 elever på denne tiden. Omtrent halvparten av disse bodde på internatet. Den andre halvparten var barn av familier som bodde i Nairobi og som kom kjørende til skolen hver dag, pluss personalets barn som bodde i familiehusene på skoletomta.
Les de andre debattinnleggene i denne serien her:
Misjonærbarnet: «Det skulle ikke ha vært nødvendig å prøve å trøste bort hjemlengselen»
Utsendingen: «No ser eg at eg burde ha sett det blodraude, blinkande faresignalet»
Misjonærbarnet: «Åpent brev til tanter og onkler fra misjonsmarken»
La igjen pakke på rommet
Misjonsstasjonene der foreldrene til internatbarna holdt til var spredt rundt i Kenya og Tanzania med ca 50 mil på dårlige veier til den som lå lengst unna skoletomta. Regelen var hjemreise for barna til jul, påske og sommerferie. Ofte var hele misjonærfamilien på tur til Nairobi ved skolestart etter de lange feriene. Da var det fullt på hvert eneste gjesterom på tomta. Så ble skolebarna satt igjen.
Det var ikke vi som skulle plastre og trøste når noen hadde slått seg. Det var ikke vi som skulle be kveldsbønn på sengekanten.
En utbredt praksis for å lette smerten ved avskjeden var å reise mens barna var på skolen og legge igjen en pakke på rommet på internatet. Hvordan være en god lærer da? Barna var tapre og lot seg avlede av alt som skjedde i hverdagslivet på skoletomta. Det var en heldøgnskole med mange fritidsaktiviteter og opplevelser.
Men savnet og lengselen etter mamma og pappa og eventuelle småsøsken og alt der hjemme måtte ethvert barn takle på sitt vis. Det hendte at det var tema i foreldresamtaler. Hvordan skulle foreldrene forholde seg til å høre at barnet deres lengtet hjem? Hva kunne gjøres, hvilke tiltak kunne settes inn? Storesøsken fikk ansvar for sine småsøsken.
Det var aldri en mulighet å snakke høyt om at det ikke skulle være sånn som det var med den lange adskillelsen, som selvfølgelig var vond for foreldrene også. Derimot kunne det hende at det i foreldresamtaler ble uttrykt takknemlighet for det vi gjorde og hvor viktig skolen var. Det var ingen annen mulighet, og alle parter måtte bare gjøre det beste ut av det.
Lojalitet til systemet
Jeg tror det må ha kostet veldig mye for den familien som brøt opp og reiste til Norge på grunn av at et av barna ikke fant seg til rette på internatet. Vi lærere forsøkte å myke opp de lange tidsintervallene mellom hjemreisene med å legge opp til hjemmeskole-uker. Og det var alltid minst en mor med småsøsken som bodde på gjestehuset en uke eller to.
Ett år utarbeidet vi i lærerråd et forslag om å legge om til mer hjemmeskole og avvikling av internatet for småskolen og et ambulerende lærerteam. Vi la forslaget fram for den årlige misjonærkonferansen. Jeg husker ikke detaljene i forslaget vårt eller hvordan det egentlig ble behandlet. Var det en grundig samtale? Ble forslaget stemt over? Det jeg husker best er skuffelsen over og opplevelsen av å ikke bli hørt.
Det var aldri en mulighet å snakke høyt om at det ikke skulle være sånn som det var med den lange adskillelsen som selvfølgelig var vond for foreldrene også.
Misjonærfellesskapet ønsket å beholde den ordningen som var. Lojaliteten til systemet var stor. Nå er dette mer enn 30 år siden. Internatskolene er avviklet. Barna har blitt godt voksne og noen av dem står modig fram med sine fortellinger og gjør krav på å bli hørt.
Mange har hatt store utfordringer i livet og strever med å kjenne at de hører til. Foreldre står fram og sier at de aldri hadde gjort det samme igjen (episode 2 i podkasten). Organisasjonen har beklaget og erkjent at det skulle ikke ha vært sånn som det var (episode 4).
Barna har båret byrden
Ledelsen innser nå at datidens forståelse av misjonærtjenesten skapte press om å akseptere internat-ordningen og at det ikke var greit. En respons jeg av og til får er: «Dere slapp i alle fall å sende barna fra dere!» Det er sant. Samtidig har både vi som var personale på skoletomta og barna våre båret vår del av utfordringene ved ordningen. I podkasten til Øystein Stene hører vi et av «tomtebarna» dele sin opplevelse av en todeling mellom internatbarna og tomtebarna, og at det var internatbarna foreldrene deres var der for.
Barna som ble sendt bort og satt igjen har båret den tyngste byrden også i ettertid.
Det førte til et utenforskap for tomtebarna. Internatbarna, tomtebarna, foreldrene, personalet, ledelsen av organisasjonen. Vi er mange som er berørt av praksisen med internatskolene på ulikt vis og som har båret med oss belastninger det har gitt i lang tid.
Barna som ble sendt bort og satt igjen har båret den tyngste byrden også i ettertid. De har kjempet seg fram i offentligheten med sine fortellinger. Det står stor respekt av belastningen de har tatt med det! Det gjør vondt å høre og lese, men vi må tåle å vite. Enhver har rett til å eie sin egen fortelling uten å bli møtt med forklaringer eller bagatellisering.
Det var godt å lese beklagelsen Gunnar Hansen nå har fått fra Misjonssambandet for belastningen han har vært utsatt for ved å gå i bresjen for alt dette i nesten 20 år. Takk Gunnar!