Skjærtorsdag feires til minne om Jesu siste måltid. Det finnes fire varianter av hvordan dette måltidet var: Paulus (1 Kor. 11, 23-26, ca. år 54), Markus (14, 22-25, ca. år 73), Matteus (26,17-30, ca. år 85) og Lukas (22,15-20, ca. år 95). De er ganske forskjellige, og synes å ha hver sin ulike intensjon. I kirkens nattverdliturgi er fortellingene respektløst blandet sammen til en kirkeskapt nattverdsforståelse som bare overflatisk har hold i kildene.
Det historiske utgangspunkt er at Jesus ble korsfestet. Han forstyrret de som hadde makt i datidens samfunn. Korsfestelsen kan ses som uttrykk for kjærlighetens møte med makt og vedtatte ordninger. Menneskelige ordninger er alltid midlertidige, og må brytes ned for at det nye som kommer skal vokse fram. Korset er uttrykk for den smerten som er nødvendig i den prosessen. Det er rundt dette de første kristne skapte et måltid og som vi har fått fire ulike varianter av.
Paulus og Jesu død
Paulus, først, sier at han ga videre til menigheten i Korint det han selv hadde mottatt - «fra Herren». Paulus kjenner ikke til at Judas forrådte Jesus (Paulus regner Judas med blant «de tolv» som den oppstandne ble «sett av», 1.Kor.15.5). Historien om Judas’ forræderi er antakelig skapt senere av Markus. Det greske ordet «Judas» svarer til hebraisk «Judah».
«Judas» er bilde på jødefolket, judeerne, som Markus mente hadde forrådt sin Messias
Så «Judas» er bilde på jødefolket, judeerne, som Markus mente hadde forrådt sin Messias. Paulus (NB! før år 70) har fokus på «Herrens død». Menigheten forkynner den hver gang de holder dette måltid. Paulus skriver at Jesus holdt måltidet i den natt han «ble overgitt» (paredidoto på gresk, passiv fortid av paradidomai, utlevere, overgi, ikke forråde som i norsk bibeloversettelse). Ikke Judas, men Gud er subjekt (så også Nestle, Sprachliche Schlüssel til Det greske nytestamente, godt kjent av prester)!
Fokus hos Paulus er altså Jesu død, at Gud overga ham, eller Gud i Jesus lot dette skje (Getsemanebønn: «som du vil»). En «ny pakt» sier Paulus. Den nye pakt er Veien. Den er vi kalt til. Paulus har selv gått veien: Han ble «korsfestet med Kristus», som han sier (hans ego ble korsfestet), og «Kristus lever i meg» (Gal.2). Paulus lot ikke sitt liv styre av sin begrensede og rasjonelle jegbevissthet, ego, men av «Kristus», av et dypere nivå i sitt indre, evt. «Selvet» (Jung). Livet i etterfølgelse var en del av hans forkynnelse (tydeligst 1.Kor.2 og 2.Kor.11-12). Med sin «overgivelse» hadde Jesus vist veien til Livet. Og nattverden blir et måltid hvor de troende øver på overgivelsen - «inntil han kommer», det er inntil hans holdning gjennomtrenger livet på jorden. De holder måltid til «minne» om Jesus, anamnese på gresk, ihukommelse, gjentakelse; de gjenskaper den virkeligheten som Jesus sto for, slik at Jesu vei blir deres vei. Så langt Paulus.
Markus, Matteus og Lukas
De andre tre, evangelistene Markus, Matteus og Lukas, skriver for ulike miljøer, alle etter katastrofen år 70 (!) – da Jerusalem ble totalt ødelagt av romerne, templet brent og tusenvis av jøder drept eller drevet på flukt. År 70 forandret. Katastrofen ble tolket som Guds dom over jødefolket (gudsriket «skal bli tatt fra dere», Matt.21.43).
De tre har hver sin vinkling. Lukas (med Apostelgjerninger) synes å ha som hovedintensjon å gjøre kristentroen attraktiv for den romerske verden. Også Lukas skriver om nattverden som en «ny» pakt (annerledes enn Paulus). Han kan med det ha hatt pinsen i tankene, som Lukas er alene om: Skapelsen av en ny menneskehet gjennom Ånden! Det nye mennesket er bevisst «gudsriket inni».
Markus, som de andre to følger, forvandler det hele med fortellingen om Judas’ forræderi, han bruker ordet paradidomai i overført betydning, forråde. Nå er det Judas (jødefolket) og ikke Gud som er subjekt! Og Jesu blod «utøses for mange», gudsfolket åpnes for ikke-jøder. Judasfortellingen kan også ses som en myte, dvs. den framstiller en indre virkelighet som en ytre hendelse: «Judas» er i enhver, det som forråder det dypeste inni oss, den indre visdom!
Matteus er den eneste som sier at Jesu blod utøses for mange «til syndenes forlatelse» (tatt inn i kirkens «innstiftelsesord»). Utsagnet må ses i sammenheng med fødselshistorien. Josef får beskjed om å gi barnet navnet Jesus - «for han skal frelse sitt folk fra deres synder». Matteus understreker at Jesus ikke var sendt til andre enn «de bortkomne sauene i Israels hus» (kap.15), men konkluderer med at når jødene ikke tok imot ham, gjaldt frelsen «alle folkeslag» (kap.28). Og frelsen eller syndenes forlatelse er: At syke helbredes, at syndere (ikke-jøder) kalles og inkluderes i gudsfellesskapet, at fysisk og åndelig blinde får syn, folk som var ledet av «blinde veiledere» får se at Guds vilje er barmhjertighet. Så når Matteus’ menighet holdt nattverdsmåltid og øvde på etterfølgelse, kunne fokus ha vært inkludering, helbredelse, dypinnsikt - «syndenes forlatelse».
Markus, som de andre to følger, forvandler det hele med fortellingen om Judas’ forræderi, han bruker ordet paradidomai i overført betydning, forråde
«Forrådt» er unødvendig
Hvordan kan vi i dag feire nattverd i overensstemmelse med opprinnelig praksis? Jeg vet ikke svaret på det. Men jeg tror at det er unødvendig å fortsette med Markus’ «forrådt» og heller bruke Paulus’ «overgitt» (NB! «fra Herren»). Den tradisjonelle nattverd (kirkelig rite) tjener først og fremst til å legitimere den kirkeskapte virkelighet, gjøre kirken som institusjon troverdig. Men nåværende nattverd kan holde mange fast i gammel, kanskje skadelig bevissthet, og oppleves uten mening av andre. Hvis den legges bort, kan en ny oppstå.
Likesom en myte «gjør det utvendig som er innvendig» (Kierkegaard), kan en rite synliggjøre en indre sannhet, gjøre bevisst det som ennå ikke er klart eller manifestert. Dåpen synliggjør den evige forbindelse mellom barnet og Gud. Nattverden kunne bevisstgjøre ønsket om overgivelse, om å la jeget tre tilbake i forhold til det indre gudsrike eller den indre Kristus. «Han skal vokse, jeg’et skal avta».
Den alminnelige kirkegjenger må tro at «innstiftelsesordene» er bibelens fortelling, men det er de ikke! De er en uhellig sammenblanding av fire forskjellige fortellinger, en «kirkeskapt» greie, løsrevet fra historisk sammenheng, som gjør at kirken framtrer uredelig. Nattverd kunne være så mye mer. Dersom vi slipper det gamle kan det komme fram en praksis som har kraft til å føre oss videre inn i framtiden der Ånden veileder og inspirerer og vi kjenner den oppstandnes nærvær.