I Vårt Land 2. mai skriver Erling Rimehaug om debatten mellom Trygve Riiser Gundersen og oss i Historisk tidsskrift og støtter førstnevnte. Debatten har blant annet dreid seg om hvorvidt haugebevegelsen bør betegnes som politisk eller ikke, i lys av målene Hauge og vennene satte seg før 1814, og konsekvensene av handlingene deres.
Var Hauge en radikal politisk opprører som frontet en undergrunnsbevegelse slik Gundersen går langt i å hevde? Han har også hevdet at det ikke går an å skille klart mellom politikk og religion, og at haugianere i ord og handlinger representerte politisk radikalisme og fungerte som en samfunnsomveltende undergrunn.
Mange kilder
Vi mener proporsjonene blir gale her. Hauge og vennene hadde hovedsakelig religiøse mål. Det betyr naturligvis ikke at konsekvensene av virksomheten deres ikke ble store – politisk, økonomisk og sosialt. Men faktorenes orden er ikke likegyldig, og det primære og overordnede hos Hauge var en religiøs motivasjon knyttet til en opplevelse av å ha et kall fra Gud.
Hauge var kommet til verden for «at vidne om Sandheden», som han selv uttrykte det i 1798. Et overveldende stort kildemateriale fra hans egen hånd formidler en slik selvforståelse.
Få har etterlatt seg så mange kilder som Hauge. I dette sjangermessig sammensatte materialet er han gjennomgående lite opptatt av samfunnsspørsmål, sekulære begivenheter og politikk. For eksempel nevner han knapt det som skjedde under napoleonskrigene i Norge eller de dramatiske begivenhetene i 1814. Hauge skriver mest om tro, frelse og kristen livsførsel – og om praktiske utfordringer for vennene og vennesamfunnene.
«Når Hans Nielsen Hauge nektet å innordne seg under statskirkens kontroll av forkynnelsen, var det en politisk handling», skriver Rimehaug. Vi anser derimot innordningsnekten som et religiøst begrunnet valg som deretter fikk politiske følger. Hauge hadde ikke noe politisk ønske om å sette seg opp mot myndighetene, men opplevde at det på noen måter var nødvendig for å få vekkelsesbudskapet ut.
Kan forstås politisk
I møte med vårt syn slår Rimehaug inn åpne dører når det gjelder de politiske konsekvensene av Hauge og bevegelsen hans. Selvsagt ble Hauges prestekritikk og den lovstridige forkynnerpraksisen blant haugianerne oppfattet som opprørsk av myndighetene. Også Hauge var klar over det. I Historisk tidsskrift, som i andre arbeider, understreker vi at haugianernes ord og handlinger fikk store politiske, sosiale og økonomiske konsekvenser, deriblant som trussel mot eneveldets religiøse autoritet.
Verken Rimehaug eller Gundersen definerer politikk eller politisk bevegelse, og uten en slik avklaring kan mye bli politisk. Hvis alle former for kritikk, opposisjon og konflikter tolkes som politiske handlinger, kan mangt ved Hauge og andre historiske aktører forstås som politisk. Problemet blir da at politikk omfatter alt og ingenting.
Selv når aktører ikke tenker politisk, kan konsekvensene av handlingene deres bli politiske. Rimehaug og Gundersen legger uforholdsmessig vekt på følger, ikke på de uttalte motivene og målene til Hauge. Politikk og politiske handlinger bør, slik det er vanlig innen flere fagområder, avgrenses til målbevisste tanker og handlinger som gjelder makt, frihet, interesser og ideologi rettet mot staten eller andre aktører. Enda viktigere er dette for politiske bevegelser.
Rett til møter
Hauge ville ha rett til å holde religiøse møter, men var ellers påfallende lite opptatt av tros- og ytringsfrihet og andre borgerlige rettigheter. Han forsvarte ikke møtevirksomheten ut fra tidens politiske eller juridiske argumentasjon og viste isteden til kallstanken og sin rolle som budbringer for Gud. Hauge tolket – med rette – konventikkelplakaten som en oppfordring til å holde oppbyggelsesmøter. Forskere som Steinar Supphellen og Arne Bugge Amundsen har påvist at nettopp det var en av denne lovens intensjoner.
I møte med vårt syn slår Rimehaug inn åpne dører når det gjelder de politiske konsekvensene av Hauge og bevegelsen hans
Myndighetene var mer skremt av Hauges moralkritikk i skriftene enn av møtevirksomheten, så skremt at det ble utstedt et inndragelsespåbud i 1805. Den skriftlige moralkritikken framstår likevel ikke som en systemkritikk, men som et begrenset krav om en kirkeordning som ga lekfolk rett til å holde egne oppbyggelsesmøter.
Rimehaug avslutter apologetisk. Haugevekkelsen blir ikke mindre åndelig fordi den også ble til en politisk bevegelse: «Det vitner snarere om dens åndelige kraft». Vi mener også at kristen tro kan få store politiske konsekvenser, men vi er skeptiske til den måten Rimehaug – og Gundersen enda tydeligere i Haugianerne – politiserer Hauge og tilhengerne på.
Bildet av Hauge som radikal undergrunnsleder kan unektelig virke «kulere» enn vårt hovedinntrykk av ham som i hovedsak en religiøs leder. Vi kan likevel ikke se at det er kildegrunnlag for å radikalisere Hauge politisk slik Gundersen og nå Rimehaug har gjort.