Bjørn Sandvik og Jo Hedberg hadde to interessante innlegg om kirkens økonomi i Vårt Land 2. mai. Hedberg så Kirkemøtet som en trussel mot menighetenes økonomi, og hans beskrivelse av bispedømmerådenes oppgaver bekrefter den oppfatning at dette er organer som staten, og ikke kirken, har hatt behov for.
Staten har skapt en fri folkekirke i sitt bilde, og det er trist at kirken ikke har villet frigjøre seg fra all statskirkelig tenkning. For Sandvik er staten trusselen mot menighetenes økonomi.
Så lenge Stortinget ikke gjør noe med Grunnlovens § 16, er det juridisk sett klare grenser for hvor lave de offentlige tilskuddene kan bli. Selv ikke som statskirke var den fullfinansiert av det offentlige, og den frivillige innsatsen er fortsatt viktig. Kirkehistorien gir grunn til å tvile på statens vilje til å ta ansvar.
Kristning av Norge
Det kan godt diskuteres om Olav den hellige kristnet Norge, men ikke at han etablerte en kirke her i landet. Dette blir litt borte når man nå er opptatt av å se 1024 og 1274 i sammenheng. Som lovgiver kommer Olav og hans kristenrett helt i skyggen av Magnus Lagabøte og hans landslov. Det er å håpe at kirken ser sitt ansvar for å feire kirkestifteren og hans verk.
Den kirken Olav etablerte, var annerledes enn samtidens og nåtidens katolske kirke. Det var liten rettsenhet i pavekirken i 1024, og det ga grunnlag for variasjoner. Det var først med Gratians dekret hundre år senere at det ble orden på den kanoniske retten. Det helt særegne ved Olavsretten var at den bygde på germansk rettstradisjon, hvor det grunnleggende var eiendomsretten.
Ved at det er den som eier som bestemmer, fikk Norge en katolsk kirke uten bispemakt, blant annet ved tilsetting av prester. Hadde man fastholdt Olavsretten, hadde denne siden ved reformasjonen vært unødvendig i Norge. Det er mulig at erkebispestolen i Nidaros ble opprettet i 1152-53 nettopp for å ta kampen opp mot Olavs kristenrett, en kamp som pågikk til langt ut på 1400-tallet. Menighetens rett til å tilsette prester dukker opp igjen etter reformasjonen og varer fram til eneveldet i 1660.
Staten har skapt en fri folkekirke i sitt bilde
På det økonomiske området fulgte Olav opp gammel kanonisk tradisjon. Den som bygger kirke og tilsetter prest må sørge for fremtidig drift og vedlikehold og lønn. Dette ble gjort ved at kirken og prestestillingen ble tillagt fast eiendom som ga avkastning. Selv bygde Olav en rekke kirker og stilte gårder til disposisjon for disse og for kirker Olav Tryggvason hadde bygd noen år tidligere.
Kirken med bygg, prester, og senere biskoper og klostre hadde følgelig en egen økonomi som etter hvert besto i en veldig eiendomsmasse. I tillegg hadde man allerede fra 1100-tallet en egen kirketiende som ble delt mellom kirke, prest, biskop og de fattige.
Kirkelige eiendommer
Hva har så skjedd med eiendomsmassen? Ved reformasjonen tok staten bispe- og klostergodset. Senere tok staten en del prestegårder til bolig for andre embetsmenn, f.eks. militære. Dernest kom det store kirkesalget i 1720-årene der staten solgte 630 kirker med tilliggende eiendommer. Hele 1800-tallet gikk med til å få kirkene tilbake i menighetenes eie, og da uten godset.
Dette skjedde ikke ved at staten kjøpte dem, men ved at staten opprettet kommunene for at disse skulle skaffe kirkene tilbake. Til slutt opplever vi så at staten i strid med Grunnloven finner på at Opplysningsvesenets fond, som eier prestegårdene, skal deles mellom staten og kirken.
Kirkehistorien gir grunn til å tvile på statens vilje til å ta ansvar
Kirken får noen eiendommer som er i direkte kirkelig bruk, og resten tar staten. Samtidig avlaster staten kommunene for deres lovbestemte plikt til å vedlikeholde kirker og pretenderer at dette er kirkens del av fondet. Det er altså prestegårdene som nå blir tatt som erstatning for de kirkeeiendommene staten tidligere har stukket av med!
Den beste måten staten kan gjøre opp for seg på, er kanskje at dagens tilskuddsordning opprettholdes så lenge Den norske kirke er en landsomfattende folkekirke.