«Fordi vi ikke kan gjøre noe, blir det desto viktigere å mene noe», skriver Dokka i en kommentar i Vårt Land 14. mai. Jeg mener det er en grov forenkling av dagens debattklima.
Jeg har til gode å møte en aktivist som mener at boikott av kjendiser er det viktigste steget for å få slutt på folkemordet i Palestina. Jeg kjenner også få som mener at et nett med appelsiner fra okkuperte områder er av avgjørende betydning for det israelske krigsmaskineriet, at en plastpose mindre vil løse klimakrisen, eller at 10 kroner til TV-aksjonen vil få slutt på barneekteskap.
Mobilisering en del av vår plikt
De færreste har illusjoner om at disse handlingene i isolasjon skal forandre verden. Vi gjør disse handlingene likevel, fordi vi trenger å holde fast ved hva som er vårt mål gjennom å manifestere våre verdier. Biskop i Oslo, Kari Veiteberg, etterlyste i et intervju i Vårt Land tidligere i år flere kristne i gatene. Veiteberg tror nok ikke at noen hundretalls flere deltakere i demonstrasjoner vil gi varig våpenhvile, men hun tenker kanskje at mobilisering likevel er del av vår plikt til å gjøre det vi kan for å skape en bedre verden.
Det er klart man kunne legge sin innsats kun på det som påvirker realitetene, som Dokka skriver. Man kan følge kjendiser som seks måneder inn i et folkemord ikke bruker sin betydelige påvirknings-plattform, og likevel anta at vi har «samme formål» og «drar lasset sammen».
Man kan gå på et universitet som gjennom sine samarbeid og investeringer normaliserer Israels handlinger. Man kan la være å stille spørsmål ved at våre pensjonstilværelser delvis finansieres gjennom lønnsomme investeringer i okkuperte områder. Man kan tenke at alle de små valgene enkeltpersoner gjør ikke betyr noe. Man kan leve livet sitt helt som før, ventende på et øyeblikk der man kan være helt sikker på at det man foretar seg utgjør en materiell forskjell. Det ville utvilsomt vært en mye enklere måte å leve på.
Det er ikke alltid endring kommer gjennom et stort smell, noen ganger skjer det gjennom en nesten umerkelig bevegelse av opinionen
Vedvarende press
Tidligere frigjøringskamper forteller oss at det til syvende og sist er vedvarende økonomisk, politisk og kulturelt press som skaper endring. Uten slikt press er endring umulig, uavhengig av hva Taylor Swift måtte si eller ikke si om våpenhvile. Det er likevel ikke uviktig.
Det viser den israelske presidentens innblanding i Eurovision, det store antallet amerikanske kjendiser som nå faller over hverandre for å fortelle at de hele tiden har ment at, og at flere universiteter nå går gjennom sine investeringer. Det er ikke alltid endring kommer gjennom et stort smell, noen ganger skjer det gjennom en nesten umerkelig bevegelse av opinionen.
«Det finnes ikke noe annet akseptabelt sted å stå enn akkurat der den som snakker står, alle forsøk på nyansering blir lest som svik» skriver Dokka, og fortsetter: «Det er bare å sjekke kommentarfeltene hvis du ikke vet hva jeg snakker om».
Jeg oppfordrer Dokka til å komme ut av kommentarfeltene og inn i den siste tidens folkemønstringer, teltleirer og kulturelle samlinger. Der er det høyt under taket, rom for både uenighet og nyansering, mer fokus på handlinger enn meninger, og et levende håp om at sakene vi slåss for får gjennomslag.