Dette debattinnlegget ble sendt til Vårt Land før det ble kjent at Misjonssambandet kom med ny handlingsplan for tidligere misjonærbarn.
Ifølge Bjørg Aambø Østby skal jeg ha kjøpt noe hun kaller «Ottosens narrativ» om det som skjer i Misjonssambandet (VL 08.05). Jeg har ikke hatt kontakt med Ottosen eller andre i ledelsen. Jeg baserer meg på det kritikerne og varslerne sier, og tilsvarende konflikter jeg har observert ellers i samfunnet.
«Offermakten» er nøkkelen til å forstå hvorfor ledelsen til slutt måtte forlate sine posisjoner. Hvor sterk «offermakten» er, dokumenterer VL 11.05 ved å fortelle at foreningen Sendt bort presset generalsekretær Gunnar Bråthen til innen klokken 13 dagen etter å sende ut en pressemelding der han tok avstand fra beklagelsen Ottosen hadde gitt misjonærbarna. Hvis ikke ville de sende ut en pressemelding om at de bryter alt samarbeide med organisasjonen.
Emosjonelle stormer
Normalt godtar ikke organisasjonen denne typen utilslørt maktbruk. Vi ser det til tider i politiske bikkjeslagsmål og i hardkokte oppgjør innen business. Sendt bort, som mener de fører en rettferdig og nødvendig kamp mot ledere som ikke forstår, ser ikke problemet med å utøve denne typen press. Det endte med at Bråthen ba Ottosen fjerne det omdiskuterte innlegget.
Det er ikke uvanlig at ledere feilberegner den emosjonelle kraften som rammet dem. De blir som regel mer uro om følelser møtes med rasjonell argumentasjon. Noen ganger blir det praktisk talt umulig for rasjonelt orienterte ledere å overleve emosjonelle stormer. Det har skjedd i Misjonssambandet. Ikke alle ledere passer eller trives i organisasjoner der de hele tiden må operere på emosjonelle premisser.
Bjørn Magne Jåtun (VL 08.05) kaller det en «absurd påstand» at mennesker som er blitt utsatte for traumatiske opplevelser, utnytter sin offerstatus. Jeg ser eksempler på det overalt. Vi så de da metoo-bølgen rullet over landet. Homofile har gjennom Fri skaffet seg en unik posisjon når det gjelder å definere kjønn over alt i samfunnet. Det kan være politikerne vil gi opp å få til en forsoning med samene fordi de ikke vil imøtekomme deres krav. De kan kreve mye fordi de har en sterk offerposisjon.
Ikke juridisk ansvar
Østby peker på at generalsekretær Ola Tullan i 2009 kom med en sterk offentlig beklagelse for det misjonærbarna har vært utsatt for og at dette endelig følges opp med handling. Er det utbetaling av 1,5 millioner i erstatning hun har i tankene?
Misjonssambandets ledelse har ikke fraskrevet seg ansvar for å gi hjelp og støtte til misjonærbarna
Ingen i ledelsen har forsvart tidligere tiders skolesystem. Men styret og ledelsen har ikke villet påta seg et juridisk ansvar for det misjonærbarna har opplevd og dermed komme i en erstatningsposisjon. Andre misjonsorganisasjoner har lagt seg på samme linje.
Misjonssambandets ledelse har ikke fraskrevet seg ansvar for å gi hjelp og støtte til misjonærbarna. Er problemet at de ikke har stilt større beløp til disposisjon for profesjonell hjelp?
Ro i organisasjonen
Misjonssambandet vant fram i retten. Det er en tvilsom praksis å betale erstatninger mange år etter for noe en ikke er har et juridisk ansvar for. Ledelsen kan ta et teologisk eller moralsk ansvar ved å korrigere, beklage eller be om unnskyldning, men ikke ved å bruke innsamlede midler til erstatning. Erstatning hører hjemme i jusens verden.
Gunnar Bråthen gjør et unntak. Han satser på å få ro i en organisasjon som har brukt flere millioner på strid, ved å betale 1,5 millioner kroner til to berørte. Han fortjener å lykkes med en omstridt strategi.