For et par uker siden sa jeg i et intervju i Vårt Land at jeg ikke så for meg å skrive flere ungdomsbøker, og nevnte pessimisme rundt sjangeren som en av årsakene. I et debattinnlegg skriver forfatter Ida Therese Klungland at jeg med dette bidrar til pessimismen, og at hun derfor vil dele av egen optimisme.
Optimisme rundt ungdomslitteraturfeltet er fint og prisverdig, og antagelig også viktig for henne personlig, i og med at hun kommer med sin første ungdomsbok i høst. Å brenne for det man arbeider med er viktig.
«De kan bruke stemmen sin»
Som jeg snakket om i intervjuet, og i podkasten som var sakens utspring, så er jeg brennende opptatt av ungdomslitteratur. Jeg har skrevet fem bøker for ungdom over en tiårsperiode, og synes feltet fortjener mer seriøs oppmerksomhet. Klungland og jeg er altså skjønt enige i at ungdomslitteraturen er både viktig og spennende, og slik sett blir jeg usikker på hva hun vil debattere. Men interessant nok bidrar teksten hennes til å belyse hovedårsaken til at jeg nå beveger meg vekk fra ungdomslitteraturen. Noe av det som motiverer henne til å skrive for ungdom, er nemlig akkurat det som gjør at jeg selv ikke lenger har lyst.
«Jeg skriver for ungdom for å lære dem at de kan bruke stemmen sin, og at de har noe å si», sier Klungland. Og forteller hun vil hjelpe ungdom med det hun skriver. Her plasserer hun seg i en gammel tradisjon: Litteraturen for barn og unge skal være pedagogisk og oppdragende. Den skal formidle gode verdier og vise de unge at vi voksne ser dem og forstår dem. Slik jeg forstår Klungland, er det mentalhygieniske viktigere enn det litterære.
Å skrive for å hjelpe kan være et fint og ambisiøst mål. Selv har jeg ingen slike mål, verken når jeg skriver for voksne eller ungdom.
Et litterært mål
Ingen forventer at voksenlitteraturen skal være oppdragende eller ha en selvhjelpsvinkling. En slik forventning eksisterer ofte for ungdomslitteraturen, og Klunglands innlegg føyer seg inn i rekken av ytringer som bygger opp under det. For meg personlig er dette uinteressant. Når jeg skriver for ungdom, er det av samme enkle grunn som jeg skriver for voksne: Jeg har en historie jeg vil fortelle, og målet mitt er i første rekke litterært.
Når vi er inne på det oppdragende: Klungland sier at hun «opplever barne- og ungdomslitteraturen i Norge som prinsipielt pedagogisk». Det høres ut som om hun synes det er negativt. Det er i så fall ganske rart, siden hun selv har et så tydelig uttalt pedagogisk prosjekt.
Å skrive for å hjelpe kan være et fint og ambisiøst mål. Selv har jeg ingen slike mål, verken når jeg skriver for voksne eller ungdom
Men det er her teksten tar en underlig dreining. Plutselig handler det om rettskrivning og språkvask, og Klungland understreker at hun ikke skriver for ungdom for å lære dem korrekt kommabruk. Mener hun å si at hennes forfatterkolleger gjør det, og at det er derfor deres bøker er «prinsipielt pedagogiske»?
Klungland er opptatt av ungdomsbokverdenen bør «bli mer lystbetont og lettere for både lesere og forfattere å orientere seg i», og at litterært innhold bør være viktigere enn aldersmerking. Det er jeg enig i, men jeg mener også at forventningen om det terapeutiske eller oppdragende aspektet kan komme i veien for det litterære. Samtalen rundt ungdomslitteratur handler altfor ofte om hva man skal eller bør (og eventuelt ikke) skrive for ungdom, og etter ti år med dette har jeg blitt litt lei. På voksenfeltet opplever jeg at det er mer rom for det litterære.
Friskt blod til sjangeren
Klungland mener altså at jeg forsterker pessimismen når jeg sier dette. Jeg er uenig. Man må kunne snakke åpent om det man ser som problemer i egen bransje, og man må kunne få uttale seg om egne valg. Interessant nok forteller Klungland selv om årsaken til at hun har valgt å forlate læreryrket. Forsterker hun dermed pessimisme rundt et felt som allerede er i krise?
Klungland kaller seg irriterende optimistisk, men optimisme er det jo ingenting galt med. Ungdomsbøker er viktige, og det er bra at hun ser for seg å skrive ikke bare én, men mange ungdomsbøker. Det at det kommer friskt blod til ungdomslitteraturen, gjør det dessuten enklere for meg å «tre av».
Men det er én ting jeg håper på for de nye ungdomsbokstemmene, og det er at de ikke skal finne det nødvendig å forsvare det de holder på med. I podkast-intervjuet som foranlediget Vårt Land-saken, trakk jeg frem nettopp dette som en av grunnene til at jeg foreløpig gir meg. Altfor ofte lar ungdomsbokforfattere seg trekke inn i en dynamikk hvor de begynner å forklare og forsvare hvorfor de skriver for ungdom (jeg har vært der selv), og jeg ser Klunglands kronikk som en fortsettelse av denne tradisjonen.