Verdidebatt

Hvilke tradisjoner skal tas inn i kirken?

DEBATT: Kan kristne drive med yoga? Hva med likvendingsfester på Madagaskar? Bør den samiske runetrommen brukes i kirka? Eller trollstemte hardingfeler?

Det har vært interessant å følge med på debatten om yoga i Vårt Land og NRK. Det startet med et intervju med pastor Geir Stomnås i Vennesla som er svært kritisk til yoga. NRK fortsatte med et intervju med bryteren Signe Fidje Store, som langt på vei støttet Stomnås. Siden flyttet debatten seg til både Vårt Land og sosiale medier.

Fele i kirka

I serien «Trollstemt» på NRK TV beskriver norske folkemusikere hvordan de ved å trollstemme hardingfela kan spille slik at de selv eller andre går i transe. De forteller også at de inntil nylig har opplevd å bli nektet adgang til kirker med hardingfelene.

Åpningsgudstjeneste for hundreårsjubileet til Den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun (EELC).

Ragnhild Mestad, NMS og Bjørg Tysdal Moe, landsstyreleder.

I samiske miljøer diskuteres bruk av joik i kirka. Mens mange vil anerkjenne bruk av joik i kirka, er runebommen ikke tatt inn fordi den er knyttet til gamle religiøse ritualer som ikke lar seg kombinere med kristen tro.

I Kamerun, som jeg regner som mitt andre hjemland, er det vanlig med sang, dans og trommer i kirkene. Men ikke alle instrumentene tas inn, på samme måte som at ikke alle dansene blir tatt inn. Noen få danser er så tett knyttet til bestemte ritualer, at de ikke blir brukt i kirka. Andre danser tas inn av ungdomskorene og av kvinnene. Noen ganger kan spenningen i rommet tas og føles på når ei eldre kvinne danser det som folk rundt meg entusiastisk beskriver som en gammel dans. Jeg fortolker det som at nå har noen flyttet grensen for det som er greit å ta inn i kirka. Når grensene flyttes, endres og glemmes den opprinnelige meningen med dansen eller instrumentet.

Jeg tror at de finnes mer mellom himmel og jord enn det vi vanlige nordmenn anerkjenner

På Madagaskar, derimot, er helbredelsesritualer og likvendingsfester tema. For familier kan gjennomføring av begravelser bli veldig kompliserte når medlemmer av samme familie følger ulike religioner. Den dødes vilje skal respekteres, men de som er igjen kan oppleve det svært krevende å måtte delta i ritualer de opplever som både destruktive og farlige.

Frykten for hedenskapen

Noen misjonærer, prester og predikanter har hatt en tendens til å dømme alt som var ukjent, eller som de ikke forsto, som hedenskap. De nyanserte i liten grad mellom kulturelle praksiser som kan være både fine og gode, og de praksisene som er destruktive eller skadelige. Andre har tenkt annerledes.

Da kinamisjonær Karl Ludvig Reichelt (1877–1952) prøvde seg med en mer nyansert forståelse av buddhismen, ble det endog brudd med Det Norske Misjonsselskap (NMS).

For oss nordmenn kan det ofte være vanskelig å forstå dybden i kritikken mot religiøsiteten, fordi vi mangler referansepunkter som gjør at vi forstår symbolene. Åndemaning, rus brukt religiøst, manipulasjoner, eller at personer settes i transe, er ikke fenomener vi nødvendigvis har begreper for å forstå.

Dagens kristne i Kamerun nyanserer mellom kulturelle skikker og danser, og religiøse riter som de tar avstand fra. Teologene har bidratt med å lage liturgier og kristne ritualer til de ulike fasene av begravelsesseremonier, slik at det er mulig å kombinere kulturarven med en kristen tro. Dette er et samfunn der kristne, muslimer og personer med tradisjonell religion lever sammen.

Det er spennende at ulike religiøse tradisjoner får plass side om side i et flerreligiøst samfunn

Flerreligiøs begravelse

I oktober besøkte jeg byen Mbe, nord i Kamerun. Ei kristen kvinne med tilknytning til det muslimske hoffet i byen var død, og det var begravelse samme dag som vi var der. Begravelsen var i kirka på formiddagen. Tidlig på ettermiddagen sendte hoffet ut en maske. En maske er en person som tar på seg en maske, maler kroppen hvit, og dekker resten av kroppen med bastskjørt og grønne blader. Vedkommende går rundt i landsbyen, og folk stimler seg rundt. Masken skulle jage vekk onde ånder, siden den som døde var del av hoffet.

Det er spennende at ulike religiøse tradisjoner får plass side om side i et flerreligiøst samfunn.

En kollega fortalte at han var i en japansk begravelse i et tempel der han valgte å lyse korsets tegn i stedet for det som var forventet; å knele foran en guddom. Etterpå beklaget han seg til de etterlatte, men det ville de ikke høre på. De var glade for at han kom, og at han hadde lyst korsets tegn. Dette er eksempler på hvordan ulik tro kan leve sammen i et samfunn.

Jeg tror at de finnes mer mellom himmel og jord enn det vi vanlige nordmenn anerkjenner. Derfor bør vi vise forsiktighet og ikke gå på akkord med egen tro i møte ukjente ritualer og praksiser. Også yoga kan være skremmende hvis en tar det helt ut. Samtidig, og det er viktig, må vi skjelne og ikke la oss skremme. Alt er skapt av Gud, og slik sett kan alt brukes til det gode.

Yoga i seg selv, slik det praktiseres i norske kirker eller treningssentre er ikke farlig, like lite som danser eller instrumenter er farlige i seg selv. Men instrumentene, yogaen eller dansen kan brukes til å framkalle transe og mørke krefter. Det bør vi vise respekt for.

Så ja til joik, hardingfele, dans, yoga og trommer i kirka, så lenge det er oppbyggelig og tjener det godes sak!

Mer fra: Verdidebatt