En rekke organisasjoner gikk i høst sammen om en «Felleskristen erklæring om kjønn- og seksualitetserklæring». Siden den gang har vi kunnet følge erklæringen dag for dag. Hvilke kristne organisasjoner melder seg på? Hvilke står over? Hvordan reagerer medlemmene? Reaksjonene har vært mange. Hadde Vårt Land ønsket det, kunne avisen ha trykket et debattinnlegg om tematikken hver eneste dag. På et tidspunkt sa jeg til en kollega: Jeg er usikker på om det er jeg som er lei av stoff om erklæringen, eller om leserne også er lei på dette tidspunktet.
Så var det et innlegg som vekket min interesse igjen, og det var Didrik Søderlinds innlegg med tittelen Hatets økumenikk. Søderlind skrev at han ville bruke underskriverne av erklæringen som en oversikt over hvilke kirker han ikke prioriterer å stille opp for fremover. En god, gammaldags boikott der altså. Hatets økumenikk var en voldsom tittel, og jeg ble gående og tenke på innlegget hans uvanlig lenge.
Sannheten er vel at jeg ikke opplever at jeg legitimerer noen ting
Kristen, ikke hatefull
Jeg kjenner så mange kristenkonservative i frikirkeligheten. Og jeg opplever dem ikke som hatefulle. Eller fulle av ondskap. Overbevist i sin tro, ja, en tro som også innebærer at ekteskapet skal være mellom mann og kvinne – en ekteskapsforståelse mange i Den norske kirke forøvrig har. Men søndag etter søndag ser jeg frivillighetsbidrag enhver organisasjon skulle ønske seg. Pengeinnsamlinger til vanskeligstilte. Arrangementer for barn, unge og eldre. Jeg ser mye kjærlighet. Og lite hat.
Men jeg ser kjærligheten med mitt heterofile blikk. Ja, med de samme øynene som stirret inn i et annet par øyne da de var 22 år og svarte «ja» på spørsmålet om jeg ville elske og ære den (la oss være ærlige) gutten som stod foran meg. Jeg ser de to jentene mine løpe rundt i barnekirken, to jenter som ble født innenfor ekteskap. Ser jeg meg selv gjennom blikket til andre kristenkonservative, ser jeg en stjerne-elev.
Konsekvensene av teologien i kirken jeg går i, har aldri rammet meg. Jeg har aldri blitt tatt ned fra et lovsangsteam fordi jeg har avslørt mine lesbiske følelser. Jeg har aldri hørt en kjent frikirkelig pastor si at «griser vet bedre» enn meg. De negative konsekvensene har jo ikke rammet det store flertallet som går i frimenigheter. Så vi verken ser eller kjenner smerten en vanlig søndag. De seksuelle minoritetene kan jo være der, men skjule sin identitet. Men mest av alt tror jeg vi ikke ser dem fordi de ikke er der. Hvorfor skulle de ville gå der?
I høst har jeg vært cirka 12 ganger i en av Norges største pinsekirker. Ikke én gang har jeg hørt medlemmer snakke om felleserklæringen
Effektiv ekskludering
Carlos Lozada, kommentator i New York Times og immigrant, beskrev hvordan han følte seg da Donald Trump skildret innvandrere. Som Lozada sa i en podkast: «Jeg blir snakket om som et problem». Jeg tror Lozada her peker på en effektiv måte å ekskludere på. For man trenger ikke si noe hatefullt eller stygt for å ekskludere noen. Man kan bare droppe å ta ansvar for det etterlatte inntrykket, opplevelsen eller smerten mottakeren sitter med etter at man har uttrykt noe.
Et spørsmål jeg har fått mange ganger er hvordan jeg kan være med å legitimere dette (altså erklæringen) ved å gå i en konservativ frikirke. Sannheten er vel at jeg ikke opplever at jeg legitimerer noen ting. Og det vet jeg ikke om den gjengse frikirkegjenger heller kjenner på at de gjør. I høst har jeg vært cirka 12 ganger i en av Norges største pinsekirker. Ikke én gang har jeg hørt medlemmer snakke om felleserklæringen. Jeg har hørt at de har snakket om hva uka har brakt dem, avtalt sosiale treff og vært nysgjerrige på hverandres liv.
Opplevelsen er muligens at det ikke er du som medlem av det fellesskapet du tilhører som har signert på noe, men at paraplyorganisasjonen din, som du kanskje kjenner på en avstand til fra før av, har signert erklæringen. Selvforståelsen av det man driver med på en søndag er i alle fall ikke at man driver med hat.
Men man har jo samtidig et personlig ansvar når man er medlem av et større fellesskap. Når jeg slutter meg til noe og noen, lar jeg meg representere av noen. Så spørsmålet er om man er komfortabel med signaturen eller ei. Og de siste års runder i frimenigheter landet rundt har vist oss at der er medlemmene ganske splittet.
Det er kanskje noe av hovedproblemene med erklæringen: Alt det erklæringen ikke tar stilling til
Skal kristne slutte med prøverør?
Én ting ved erklæringen skulle jeg gjerne ha avklart. «Barn er ingen rettighet». Jeg vet ikke om setningen er tilstrekkelig gjennomtenkt og tilsiktet. Mange kristne er tilsluttet livsvernorganisasjonen Menneskeverd og henter sin kunnskap derfra.
Organisasjonen mener for eksempel at et befruktet egg har moralsk status på lik linje med fødte mennesker i sin omtale av fertilitetsbehandling. Som Menneskeverd skriver: «Det er et dilemma at det blir befruktede egg til overs og at det er usikkert på om man kan resververe seg fra at for mange egg blir befruktet». I følge erklæringen er ikke barn en rettighet. Mener de som har underskrevet erklæringen at kristne par ikke skal benytte seg av rettigheten om prøverørsbehandling? Eller er det okei, så lenge det skjer innen for heterofile, kristne, gifte rammer? Finnes det andre unntaksbestemmelser fra erklæringen? Hvilke, i så fall?
Hvor ser du?
Det er kanskje noe av hovedproblemene med erklæringen: Alt det erklæringen ikke tar stilling til. Det er lett å slenge ut mange banale sannheter når man ikke trenger å se dem det gjelder i øynene eller håndtere konsekvensene av det i etterkant.
Men mest av alt er det veldig enkelt å se bort. Å vende blikket vekk fra hele erklæringen og heller rette blikket mot frivillighetsbidragene, pengeinnsamlingene og arrangementene for barna.
Min påstand er at mange velger en slik synsstrategi. Og med den strategien kan jeg våge påstanden om at vi ikke får se flere seksuelle minoriteter i de konservative forsamlingene våre fremover heller.
