En regntung høstdag i oktober gikk jeg mot toppen av Langåsen, åsen som skiller hjembygda mi fra fjorden på andre sida. Veien var bratt og svingete, men det er lett å finne frem, for stien er tydelig og god å gå.
Stier i skog eller i fjellet har alltid fascinert meg – hvordan de blir til, litt etter litt. Én etter én tråkkes de opp. Ildsjelene blant oss tar gjerne med seg en sag eller flytter en stein for å gjøre stien jevnere for oss som kommer etter dem.
Ingen het Johannes
Døperen Johannes var en stirydder. En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! (Jesaja 40,3).
Johannes var en ekte original, ikledd kamelskinnskappe og fysen på gresshopper. Han skilte seg ut allerede da han fikk navnet sitt, ingen i slekten hans hadde navnet Johannes.
Han levde et asketisk liv i ødemarken og talte den brutale sannheten. Han advarte mot hyklere og døpte de som ville omvende seg fra dobbeltmoral og selvrettferdighet for å begynne et liv på en bedre vei. Johannes talte ikke bare modig om synd til vanlige folk, men også til landsfyrsten Herodes Antipas. For det ble han fengslet og til slutt halshugget.
En brutal, urettferdig og vond slutt, men hans liv var likevel betydningsfullt. Tenk å få rydde vei for Jesus. Tenk å være så modig, lydig og ydmyk. Det er vanskelig å ikke la seg inspirere av Johannes. Han visste hva oppdraget hans var – å ikke å ta plassen i sentrum selv, men å peke mot ham som skulle komme, Messias.
Glede for generasjoner
Livet hans fikk betydning langt utover hans egen livstid. Det kjennetegner en stirydder. Den tråkker opp, fjerner steiner og greiner, til glede over flere generasjoner.
Jeg tenker på stiryddere som har gått foran meg, for eksempel Dietrich Bonhoeffer. Han våget også å tale sannheten under ekstremt press. Den tyske filosofen skrev: «Å ikke tale, er å tale, å ikke handle, er å handle». Han mente at en kristen har en overordnet plikt til å handle ansvarlig i verden – selv når denne handlingen kommer i konflikt med konvensjonell etikk.
Tenk å få rydde vei for Jesus
Stilt overfor valg som kan koste oss dyrt, er det fort gjort å tenke, «What’s in it for me?». Det kan dreie seg om yrkesvei, menighet, kjæreste eller venner. «Hva får jeg ut av dette?» Stiryddere forkaster denne måten å tenke på.
Min livsmening
Den franske filosofen Simone Weil beskriver i Tyngden og nåden hvordan ekte frihet handler om å rette oppmerksomheten vår mot det som er sant og nødvendig, snarere enn bli styrt etter behovet for å få noe igjen for det man gjør. «Det er bare de som er i stand til å elske uten håp om gjengjeldelse, som kan gi den sanne kjærlighet», skriver hun.
Når det stormer som verst, trenger vi stiryddere som mest. Noen som tråkker opp veien og som gjør den farbar og mulig å navigere på. På samme måte som Johannes selvoppofrende ryddet vei for Jesus, som var selve veien, trenger vi stiryddere for vår tid, noen som innser at mitt livs mening ikke stopper ved min død. For om ingen holder stien ved like, vil den gro igjen.