Kulturredaktør Lars Petter Sveen skal ha stor takk for å løfte opp prekenens plass og sentrale funksjon (Vårt Land 7. januar). Selvfølgelig går det ikke an å gre alle prester over en kam. Det er Sveens personlige opplevelser i kirkebenken, og kanskje som tilhører av radio- og/eller TV-gudstjenester, som fører ham til konklusjonen om at «i dramaturgien til gudstenesta er preika der spenningskurven flatar ut».
Kirkens ansvar
Det har likevel vært nyttig å lese hans tips og argumenter, og til dem har jeg følgende kommentarer:
Sveen avslutter sin artikkel med å si at han er høyst usikker på hva prekenen skal være i kirka i dag. Men dette er lett å svare på: En preken skal tale til tro. Det er dens funksjon, og det skal også prege dets innhold.
På den ene siden har Sveen et viktig poeng når han etterlyser undringen i prekenen, snarere enn argumenter. På den annen side ligger kirkens forvalteransvar i å fortelle om Jesu død og oppstandelse, at Jesus lever og er virksom i våre liv i dag. Dette er noe man vanskelig kan undre seg fram til, det ligger en proklamasjon i bunn. Etter min mening er det dette punktet som har gitt prekenen «det dramatiske høydepunktet», som Sveen også forfekter.
I prosessen om å tale til tro handler ikke presten alene, det er Den hellige ånd som virker i mennesket og som leder oss til Kristus. Her er jeg som prest bare et redskap, og min forberedelse og formidling er verktøyene Ånden bruker til å vekke tilhørerne. Noen ansvarsfraskrivelse er dette derfor ikke. Men jeg hviler i troen på at Gud kan bruke meg, det er ikke noe annet jeg heller vil. Derfor er det befriende å lese det Sveen skriver om aktualitet: «Den trenger ikke alltid ha plass i prekenen, men slippe til under menighetens forbønn for kirken og verden».
Prekenen bør få god plass
Sveen skriver at prekenen gjerne må være kort. Her er jeg uenig. Jeg tror det er flere gode grunner for å gi prekenen god plass i gudstjenesten. Ett av dem handler om å se gudstjenesten som helhet. Jeg tolker prekenen som en av fire søyler i en gudstjeneste, sammen med lovsang, bønn og bibel og sakramentene. Hvis disse fire har like mye plass i gudstjenesten, vil den oppleves i vater. Hvis de derimot har ujevn posisjon, vil også gudstjenesten oppleves ujevn. Så må selvfølgelig alt tilpasses etter hvilken gudstjeneste det er, om hvor mange barn som deltar osv. Men jeg er aldri redd for å gi prekenen god plass i mine gudstjenester.
Samtidig bringer det meg raskt over til mitt forbedringspotensiale, nemlig det Sveen minner meg om, at ett poeng er mer enn nok. Det fortelles om prestestudenten som i Fagerborg kirke i Oslo skulle ha prekenøvelse og han innledet sin preken med å si: «Jesus hadde ett poeng med denne lignelsen, selv har jeg tre!»
Og akkurat denne må jeg minne meg om flere ganger underveis i prekenarbeidet. Å finne Jesus i teksten og legge den fram for menigheten slik at vi sammen kan reflektere over hva det kan bety for oss, er det jeg brenner for. Noen ganger er dette vanskelig. Men som Nerdrum sier på NRK: «Det lette er jo ikke noe morsomt. Det er det vanskelige som er det morsomste!»
Prekenarbeidet
Til alle kirkegjengenere har jeg tre tips:
- For det første: Etter en gudstjeneste er vi prester mest sårbare. Husk det neste gang du tar presten i hånda og har noe på hjertet etter gudstjenesten.
- For det andre: Vi er veldig glad i tilbakemeldinger, særlig hvis det var noe konkret du fikk med deg fra prekenen. Hvis det er lenge siden du har gitt en god tilbakemelding på prekenen, let etter den neste gang.
- For det tredje: Hvis du savner bedre prekener av presten din, undersøk om det er noe arbeid du kan avlaste presten din med: bønnearbeid, misjonsprosjekt, søndagsskole eller lignende. Da frigjør du tid som presten kan legge i prekenarbeidet.