I dag bor vi i en verden preget av krig, kjærlighet, KI og høyreekstremister som gjør hverdagskampene enda litt mer krevende. Mandag ble Trump offisielt president i USA, igjen. Han presiserte i sin tale at de nå ville avslutte mange likestillingstiltak. Dette vil føre til regresjon i likestillingsarbeidet i USA. Slik politikk er kanskje ikke overraskende når det kommer fra Trump, men at slikt kommer fra ledende skikkelser i KrFU også, er mer overraskende for oss.
I Subjekt gikk Torkel Bjuland, sentralstyremedlem i KrFU ut og ønsket å legge ned Likestillingsdepartementet. Bjuland åpner sitt innlegg med å presisere nettopp hvorfor vi trenger et likestillingsdepartement. Det blir sagt at det oftere er gutter og menn som faller ut av skolen, samfunnet, og som tar sitt eget liv. Ja Bjuland, nettopp derfor trenger vi å oppruste likestillingsdepartementet. Vi er enig i at Mannsutvalget sine forslag kunne hatt bedre effekt. Men skal vi legge ned hele likestillingsdepartementet fordi Mannsutvalget ikke fikk viljen sin med todelt foreldrepermisjon?
Et urettferdig samfunn
Han presterer videre å kritisere bruken av lovfestet representasjon i privat næringsliv. Men å kritisere at 90% av kjønnsforskere er kvinner gjør han uten å se seg rundt. Ser vi på Norges forskningsråd sine analyser over kjønnsbalanse i forskningsyrket, ser vi at det omtrent er likestilt (utenom i næringslivet hvor bare 20% er kvinner).
Ja, vi bor i et Norge hvor vi så og si har like rettigheter. Men de fleste rettigheter er relative og personavhengig. Når loven sier det er opp til arbeidsgiver om kvinner skal få amme før det har gått 7 timer på jobb, er rettigheten personavhengig. Når kvinner må bruke opp sykedagene sine på jobb fordi arbeidsgiver ikke er enig i grunnlaget for svangerskapspenger, ja da er rettigheten relativ. I redsel for å høres ut som «sinte feminister» skal vi ikke si at det er urettferdig fordi man er kvinne. Men vi bor i et urettferdig samfunn. Det er ikke alltid vi kan gjøre noe med det, men noen ganger kan vi faktisk det. Å innføre ammefri eller bedre tiltak for å få ned selvmordsstatistikken til gutter er faktisk noe som kan jobbes med.
Skal man løse disse trenger man å styrke likestillingsdepartementets arbeid
Ingen vinning
Bjuland skriver at lønnsgapet skyldes bransje og ønsket stillingsprosent. Lønnsgapet er en rubiks-kube av perspektiver, men uansett hvordan du vrir på den kommer kvinner tapende ut økonomisk. På en side velger de yrket sitt i den offentlige sektoren der de vet at lønnsvilkårene er dårligere enn i det private. På den andre siden velger de gjerne det offentlige fordi de vet at der er det bedre vilkår for «sykt barn dager», mulighet for forlenget fødselspermisjon eller avspassering for å delta på barnets skoleforestilling, og kanskje ønsker de å jobbe redusert også for å få med seg mer av barndommen til ungene sine?
Bjulands løsning vil kun føre til at noen få millioner i statsbudsjettet spares, men ingen vinning på likestillingsfeltet. Utfordringene som kvinner møter i hverdagen vil stå uforandret. Det samme vil utfordringene menn står overfor. Skal man løse disse trenger man å styrke likestillingsdepartementets arbeid. Det må fokuseres mer på hva som gjøres og hvordan, heller enn å fjerne innsatsen for et likestilt samfunn. For det er jo sånn at når den norske skolen viser til dårlige resultater hos norske elever, så legger man ikke ned skolesystemet. Tvert i mot må problemene møtes med økt innsats.