Når skal vi oppdage at «kjærligheten som er sterkere enn døden» også gjelder for vår egen dødsprosess som statskirke?
Det er økonomiske nedgangstider i kirka, og dessverre lite forståelse fra kommune og stat om at vi trenger mer penger. Dødsstøtet fra 1. januar 2017 koster nå reelle arbeidsliv. Hvordan skal vi kommunisere at vi trengs og er verdt noe? Ved å tro på det vi selv forkynner ved gravferder: Kjærligheten er sterkere enn døden.
Menneskelige lengsler
Som prest tviler jeg aldri på kirka når jeg snakker med mennesker om at vi er mennesker. At vi prester er mennesker, at kirka er en menneskeskapt institusjon, at tradisjonen vår er dypt rotfestet i menneskelige behov, lengsler og drømmer. Forankringen av kirka i det menneskelige gjør ikke Gud overflødig. Det gjør at Gud gjenoppstår, midt iblant oss.
Ikke strategi, men forvaltning
I dag er det mange som jobber med ritualer i det norske samfunnet, Den norske kirke er langt fra eneste tjenesteutbyder. Men det er ingen lett øvelse å lage ritualer på fri hånd, og grunnen er for meg åpenbar. Et godt ritual trenger noe gammelt, noe som er mye eldre enn oss. Her har Den norske kirke en særstilling som tradisjonsforvalter av vår kulturs grunnfortelling, om livet og døden, dommen og håpet. Salmene i barnets dåp kan hentes fra oldemors dåp.
Derfor trenger ikke Den norske kirke bruke tiden sin på å rendyrke og avgrense seg selv. Kulturskatten Den norske kirke bærer på trenger ikke forsvares, den trenger å tas i bruk. Salmene blir stadig gjenoppdaget som den poetiske gullgruven de er. Bibelen får stadig nye comeback. Og vi har en solid intellektuell tradisjon i ryggen, både med grundige lutherske teologer, og norske dikteres nære naturbilder på kristent tankegods. Vi trenger ikke tenke på utvikling, profilering og strategi; vi trenger å tenke på forvaltning.
Full pakke eller minimumsvarianten
Én måte å drive kirke på er å bestemme en oppskrift på alle høytider, alle gudstjenester, alle seremonier og alle trosopplæringstiltak i regi av Den norske kirke, som alle tro tjenere bør følge, alltid. En annen måte er å utdanne og ivareta fagpersoner som kontinuerlig kan forvalte kjernepraksisene, i respekt for de mellommenneskelige fellesskapene de er en del av.
Kanskje kan kirka være med å gi erfaringsrikdom og dybde til vår opplevelse av livet og døden?
Noen ganger betyr det å ta i bruk full pakke, og noen ganger er det mer enn nok med minimumsvarianten. Noen ganger er det nok kjernepraksis å ta i bruk en kirke for å romme noens liv. Noen ganger er det riktig å droppe salmesangen ved graven og la solisten synge «Vårsøg». Folk blir ikke mindre kristne av den grunn. Neste gang de kommer til kirka, er konflikten kanskje mindre. Neste gang de kommer til kirka, er kanskje sårene til og med grodd litt til. Og hvem vet, kanskje en dag vil de fryde seg over å delta i alle de fastsatte leddene for Tredagershøytiden? Men vi må ikke gjøre dette til et tegn på Guds rike.
Tro på menneskene
Kanskje er det den første påska hvor han er alene igjen i byen, fordi barna er på hytta med eks-en: Denne påskenatten bestemmer han seg for å gå i kirka og vente på oppstandelsen. Fordi julegudstjenesten med skolen han jobber på gjorde plass til både lykter og sitar og jesusbarn.
Eller tenker hun kanskje at det blir dåp på nestemann? Det ble tross alt så fint i gravferden til mamma i fjor, når vi fikk ha både Beatles og Børli sammen med oss når vi skulle overgi henne til noe større enn oss selv. Kanskje kan faktisk kirka være med å gi erfaringsrikdom og dybde til vår opplevelse av livet og døden, (og dommen og håpet)?
Ingen av oss kjenner slutten på historien. Men det er noe veldig kristent ved å tro på menneskene. Både fagfolkene i Den norske kirke, og alle dem som vil ta kirken i bruk med sitt liv. Det er dette perspektivet som bør dominere hos ledelsen i økonomiske nedgangstider.