I Dagen 22.01 skriver Espen Ottosen en kommentar hvor han forsøker å analysere situasjonen i Oslo misjonskirke Betlehem i forbindelse med min varslede avslutning, med overskriften «Erik Andreassen forlater en menighet som er delt i tre. Ny pastor skal få det vanskelig».
Ottosen har funnet at noen medlemmer er skuffet, at det er ulike teologiske syn i menigheten, at noen har redusert eller avsluttet sitt engasjement og givertjeneste. Alt dette er åpent og kjent. Men det er også mye som mangler i Ottosens historiefortelling, og for dem som vil lese seg opp, finnes hele tidslinjen og ressurser på våre nettsider. Der finnes også en redegjørelse jeg holdt for menigheten om mitt teologiske ståsted.
Vanskelig for hvem?
Ottosen har omsorg for min etterfølger, og sier at han eller hun ikke kommer til å få det lett. Jeg tenker «formidabel utfordring» bør stå i enhver pastorutlysning, men det er likevel andre enn min etterfølger jeg har størst omsorg for: Dem som vokser opp i våre menigheter og finner ut at de er homofile — og deres familier. Et nøkternt anslag tilsier at det er ca. 2–3 av 100. All empiri tilsier at disse vil erfare at våre menigheter ikke er for dem. Jeg vet knapt om noen åpne, aktive, homofile i Misjonskirken Norge. Det er jo et paradoks, siden vi så ofte gjentar at alle er velkomne til oss. Har de bare ikke fått det med seg, eller hvor ligger utfordringen?
Mine homofile gallionsfigurer
«De kan jo bare finne et annet sted å gå», sier noen, og disse er alltid selv heterofile og innenfor. Da viser man at man ikke har forståelse for hvor integrert familie-, menighets- og trosliv er i en frikirkelig sammenheng. Og én ting er om alle disse som blir borte hadde vært historier om gode farvel, men ofte er det historier om stor lidelse og depresjoner og angst og skam og utenforskap og tap av tro og noen ganger tap av liv.
Ottosen har skrevet boken «Mine homofile venner», om de som trekkes frem som de største heltene: de sølibatære homofile. Og de er også mine venner. Men sannheten er at for hver av disse som løftes frem som de konservative kristnes gallionsfigurer, så finnes det så uendelig mange flere i våre sammenhenger som får et mye mer krevende liv nettopp fordi det er våre sammenhenger de er med i.
Jeg vet knapt om noen åpne, aktive, homofile i Misjonskirken Norge
Enklere for pastoren
Så når det gjelder pastoren, så er det klart enklere — om man har samvittighet til det — å være i en menighet som kun ser på dette som en litt beklagelig, men nødvendig konsekvens av menighetens vedtekter og dens måte å lese Bibelen på. For pastoren er det enklere å være i en menighet hvor det å løfte stemmen for disse som blir borte, er noe alle forstår at man ikke skal gjøre. For pastoren er det er lettere å være i menighet som akkurat nå sitter stille i båten og håper at disse utfordringene skal gå over av seg selv. Men det er også mulig å bli pastor for en menighet som anerkjenner smerten og ønsker å gjøre hva den kan for å sørge for at dens praksis er så god som den kan være, gitt dens sammenheng og tradisjon, og som øver seg i å elske hverandre på veien dit. For eksempel Oslo misjonskirke Betlehem (OmB).
Ikke ulogisk
Ottosen kaller mitt teologiske ståsted ulogisk og lite holdbart. Hans argument er at det å akseptere homofile samliv, men samtidig ikke anerkjenne disse som ekteskap, betyr at man logisk må akseptere heterofile samboerskap. Men det stemmer jo ikke. Det er snakk om to helt ulike grupper, med ulike muligheter og ulike utfordringer — og det som er ulogisk er å skulle insistere på at begge gruppene med logisk nødvendighet må behandles likt.
Det finnes vel ingen som oppriktig mener at heterofile samboere påføres den form for smerte i våre sammenhenger som homofile åpent forteller at de lever i. Det er ulogisk, men også på grensen til kynisk, å mene at det er etisk irrelevant hvor mye smerte ens egen posisjon påfører andre. Dessuten: Heterofile samboere i våre sammenhenger kan oppfordres til å gifte seg kirkelig. Det kan vi derimot ikke si til homofile, så lenge ekteskapet er teologisk forstått som en heterofil ordning — noe jeg vil fastholde at det er og fortsatt burde være.
Det er ulogisk å mene at hvilke alternativ et menneske rent faktisk står overfor er etisk irrelevant når vi skal vurdere hvilken veiledning vi som fellesskap skal kunne gi de menneskene som ønsker å høre til hos oss. Når Ottosen i tillegg forsøker å parkere mitt ståsted på historiens skraphaug, med henvisning til utviklingen i DNK, kan det være på sin plass å minne om at den anglikanske kirke har vedtatt noe som ligner veldig på det lederskapet i OmB foreslo som en mulig vei for et par år siden.
Ottosen er ikke den første som spekulerer i vår menighets nedgang eller undergang, og man kan spørre seg om enkelte har noe å tape på om vi skulle lykkes
Radikal visjon for enhet
Det virker som Ottosen henviser til at menigheten er «delt i tre» på grunn av tre ulike synspunkt på homofilt samliv. Jeg kan forsikre han om at det finnes mange flere. Men OmB har aldri vært samlet på grunn av enhet i teologi, men i oppdrag. Fredrik Franson grunnla Misjonskirken med en radikal visjon: «Guds barns enhet og synderes frelse». Han beskrev at MKNs menigheter «er organisert på Børneskabet til Gud som Grundlag, ikke paa Grundlag af Lighed i Opfatningen af visse Punkter, saasom Daab, Nadverd, Helliggjørelse, Forsoning, Utvælgelse, Kristi Komme, Udtrædelse eller ikke Udtrædelse af Statskirken, Kvindeprædikevirksomhed og saa videre.»
Kanskje er spørsmålet om homofilt samliv et større teologisk spørsmål enn disse, og det som endelig bør skille oss. Eller så er det ikke det. Men jeg syns ikke vi bør gi oss før vi er sikre på om det er det ene eller det andre. Franson hadde kanskje ikke et kirkesyn for fremtiden, og det finnes grenser for meningspluralisme. Selv mener jeg det vil være uklokt, og umulig, for en kirke å ha flere syn og praksiser på ekteskapet, men kirken kan heller ikke ha en utydelig praksis i møte med homofile. Så registrerer jeg at ingen virker være villige til å skrive ut den praksisen vi faktisk bør ha — og ta innover seg hvilke konsekvenser det vil få, om vi fortsatt skal «fastholde vår teologi».
Bestrebelser etter Herrens vilje
Ottosen er ikke den første som spekulerer i vår menighets nedgang eller undergang, og man kan spørre seg om enkelte har noe å tape på om vi skulle lykkes. I 1883 stod det i årsmeldingen at «våre motstandere har spådd vår forening oppløsning og undergang» på grunn av vår radikale enhetstanke, men at våre forsøk på å «praktisere Guds barns enhet er ikke blitt til skamme» og at våre «bestrebelser har vært etter Herrens vilje». Det tror jeg fortsatt de er, og jeg syns ikke vi skal gi opp i 2025, heller.
Teksten er tidligere publisert på Erik Andreassens profil på Medium.com