Men hva slags religion var det som kom til orde? Jeg tror man misforstår det religiøse ved Trump og MAGA-bevegelsen om man nøyer seg med å drøfte dens forhold til en av de kristne tradisjonene. Også en annen form for religiøsitet er i spill: USAs sivilreligion.
Med sivilreligion siktes det generelt til det sett av tekster, symboler, fortellinger, institusjoner og ritualer som gir en nasjon dens identitet og som høytideliggjør borgernes forhold til nasjonen.
Uttrykket «sivilreligion» stammer fra opplysningstida. I Jean-Jacques Rousseaus store verk om den sosiale kontrakt, viet han et langt kapitel til sivilreligion. Rousseau mente at det i ethvert samfunn var sentrifugale krefter. De ville rive samfunnet fra hverandre om de ikke ble holdt i sjakk av et verdimessig felleseie. Dette var sivilreligionens oppgave.
Hvilken Gud er dette?
Alle nasjoner har en sivilreligion. Noen steder, som i Frankrike, er sivilreligionen uten henvisning til noen guddom. I USA er det derimot mye gud, fra uavhengighetserklæringa, presidentenes innsettelsestaler og den obligatoriske troskapseden til dollarseddelen.
Men hvilken gud er dette? Alle de amerikanske grunnlovsfedrene var kirkemedlemmer. Men de lot ikke det spesifikke ved sin kristne tro prege grunnlagsdokumentene. Disse var mer allment «gudelig» formulert. Slik kunne de få tilslutning både fra opplysningstidas filosofer og fra alle kristne konfesjoner, for den saks skyld også fra andre religioner.
De etterfølgende presidentene har fungert som grunnlagsdokumentenes privilegerte fortolkere. Også de har vært kirkemedlemmer, og når de talte i embets medfør, holdt også de det spesifikke ved sin egen gudstro unna. I det gudsspråk som de da i stedet førte, var det nok plass til ord som «God» eller «Almighty God», men det typiske var omskrivninger i opplysningstidas ånd.
Fra trelldom til frihet
Et lite utvalg fra tidlige presidenters innsettelsestaler illustrerer dette: «the benign Parent of the Human Race» (George Washington), «[the] infinite Power which rules the destinies of the universe» (Thomas Jefferson), «the Supreme Author of All Good» (James Madison) og «[He] who has never yet forsaken this favoured land» (Abraham Lincoln). Men et av de oftest brukte gudsnavnene i USAs sivilreligion var og er «Forsynet» (Providence).
Poenget med det amerikanske skillet mellom stat og kirke har aldri vært å gjøre staten religionsløs i enhver forstand. Uavhengighetserklæringa gir den jo et sivilreligiøst fundament. Poenget er snarere en arbeidsdeling: Sivilreligionen angår borgernes forhold til staten – den tar staten seg av. Religion i vanlig forstand angår individenes forhold til sin Gud – den tar trossamfunnene seg av.
Naturligvis ble USAs sivilreligionen påvirket av den rådende kristendommen. Imidlertid var det noen klare begrensninger. Jesus og den nye pakt fikk ikke plass i sivilreligionen, og de bibelhenspillinger som fins, gjelder Det gamle testamentet.
Det bibelstoffet som har gitt det viktigste bidrag til USAs sivilreligion, er fortellingene om det utvalgte folk og dets vandring fra trelldom til frihet. Det lovete land gjenoppsto nå som «the American dream», og USA var, som Israel, utvalgt blant nasjonene. Dette er bakgrunnen for den exceptionalism som preger USAs sivilreligion.
Det utvalgte landet
Forestillinga om at USA var et unntaksland innebar særskilte forpliktelser. Man hadde ansvar for å spre og forsvare verdier som frihet og demokrati, jf. USAs ekstraordinære bidrag i to verdenskriger. Eksepsjonalismen innebar på den annen side et nei til å avstå råderett over amerikanske forhold til utenlandske instanser, noe som har satt bom for amerikansk medlemskap i sammenslutninger der de ikke har veto-rett. Men det mest problematiske er at statusen som utvalgt har gitt påskudd til å utvide sitt territorium ved erobring, også om det er i strid med de lover andre land er forpliktet på.
Trumps innsettelsestale er tvers i gjennom båret av exceptionalism. Allerede slagordet «America first» er uttrykk for troen på å være utvalgt. Trump vil spre frihet slik han forstår det, og han vil ta tilbake råderett der han mener andre land eller instanser har for stor innflytelse. Og ikke minst, han ønsker uttrykkelig å utvide USA’s kontrollområde ved erobre land, «expand our territory».
Trumps religiøsitet er av typen sivilreligion
Mot slutten av talen brukte Trump uttrykket «our manifest destiny». Dette var språkbruken i en sterkt nasjonalistisk bølge i 1840-åra. «Destiny» viste til det nasjonen var bestemt til å bli eller gjøre. Konkret mente man at det dengang nokså begrensete USA var bestemt til å underlegge seg hele kontinentet. Og så gikk man til erobringskrig mot Mexico og utvidet sitt herredømme helt til Stillehavet.
Før dette lå en forestilling om USAs «manifest destiny» også bak den såkalte Monroe-doktrinen. Der erklærte presidenten at USA hadde rett til å kontrollere landene i Sør- og Mellom-Amerika, først og fremst de som ligger i eller grenser mot den gulf som Trump nå vil omdøpe til Amerika-gulfen. I nord, mot det nåværende Canada, spilte tanken om landets «manifest destiny» en avgjørende rolle for å fravriste britene kontrollen over Oregon.
Uten Jesus
At USA var bestemt til å ekspandere på slike måter, sør- vest- og nordover, var ikke kristent begrunnet, som om det skulle være mulig. Det var begrunnet i noe «manifest», noe empirisk påviselig. En kan ikke forstå dette påviselige som noe annet enn den framgang USA allerede hadde oppnådd, økonomisk og territorielt. Logikken var at mye gir rett til mer. Denne ekspansjonismens plass i USAs sivilreligion framgår av troen på at det i siste instans var selveste Forsynet som sto bak landets «manifest destiny».
Det er omlag der vi har Trump. Når han resolutt avviste biskop Buddes milde bønn om nåde og barmhjertighet, var det i virkeligheten Jesus og hans budskap han tok avstand fra. Trumps religiøsitet er av typen sivilreligion. Den er uten Jesus, og kjennetegnes av en klar preferanse for den gamle amerikanske sivilreligionens mest problematiske sider.