Mange predikanter forsøker å tale direkte til følelsene og gi innsikt i Guds vesen i kraft av egen troverdighet, med patosdrevne prekener som resultat. Jeg vil slå et slag for en forkynnelse som retter seg mot tanken før den treffer følelsen. Den gamle teorien om talestil er nyttig til dette, fordi den viser hvordan apellformene logos, etos og patos er forbundet med konkrete språklige uttrykk.
Lavstilen beskrives som saklig og anvendelig for å gi opplysninger, mens mellomstilen appellerer til fantasien, og høystilen til sansene. Den vil få tilhørerne til å le eller gråte eller bli opphisset. Basert på poeten Vergils verk systematiserte stillæren litterære motiv for ulike stiler. Lavstilen hentet hovedpersoner fra den sosiale standen gjeter eller en dagarbeider, dens foretrukne dyr var sauer, verktøyet en stav, mens det hele utspilte seg på en beitemark.
Høystilens hovedpersoner var derimot hentet fra adelsstanden, gjerne en soldat eller en hersker, med en helts navn. Dyret var en hest, verktøyet et sverd, og stedet en by eller en borg. I stillæren tjente enkle og rolige bilder belæring, mens dramatiske vekket følelser.
Høystilens farer
Stillæren kan si noe også om dagens forkynnelse. I en artikkel om norske prekener i forbindelse med flyktningekrisen i 2015, fant Elisabeth Tveito Johnsen og jeg at den vanligste stilen var båret av heroiske predikantstemmer. Uaffisert av vanskeligheter postulerte de en ideell virkelighet. I ettertid ser jeg at de også benyttet språklige uttrykk fra høystilen. I en preken over lignelsen om såmannen i Matteus, het det:
«Det gode og det onde er viklet tett sammen. … Når verdiene våre trues, får vi behov for å beskytte oss. ... Men hver gang ondskap blir en merkelapp som klistres på de andre, blir kampen mot det onde et farlig prosjekt. For ondskapen kan ikke avgrenses til en skjeggete IS-kriger, en brysom rusavhengig, en håpløs unge eller en hjerteløs terrorist. Ondskapens grense går ikke mellom meg og de andre, men tvers igjennom oss alle.»
Det er noe luthersk i at det bor ondskap i oss alle, og at det sånn er et fellesskap mellom oss og IS-terroristen, selv om det kanskje er å gå litt langt å trekke inn en håpløs unge. Men den heroiske taleren er problematisk. Han undrer seg ikke over hva Jesus kan ha ment med lignelsen og hvordan det kan tolkes i dag, men forteller uredd hvordan tilhørerne skal møte dagens trusler. Man skal like lite la seg overmanne av trusselen om terror som av en skrikende unge eller en brysom rusavhengig. Hans viktigste bilde er krigere, og scenen utspiller seg i en by.
Kontrastene maner frem følelser, men siden nøkterne vurderinger mangler, forstår man ikke hvordan budskapet skal anvendes. Sett at IS-krigere utga seg for å være flyktninger, skulle man da forholde seg til dem som til en brysom rusavhengig eller en håpløs unge?
Man har fryktet at en grandios taler kan skygge for den som egentlig er stor
Begrunnelser for lavstilen
Augustins begrunnelse for lavstilen er velkjent. Skriften er selv i lavstil og derfor er lavstilen det som kan bringe mysteriene innenfor menneskers rekkevidde. Det høyeste taleobjekt må ha den laveste stil.
Prekenhistorien viderefører kampen mot høystil. Man har fryktet at en grandios taler kan skygge for den som egentlig er stor, eller at den som vil være Guds talerør med sin bevegede personlighet, skygger for der hvor Gud egentlig taler. Det er verdt å merke seg at biskopen gjerne fremstilles innenfor lavstilens billedverden. Han er hyrde, bærer en gjeters stav, han holder en bibel, og han har et enkelt navn.
Lavstilen kommer også fra synagogens homilie. Den oversatte og utla de leste tekstene fra loven og profetene. Den skulle ikke si noe annet enn skriften, men med andre ord, slik at det passet den aktuelle dagen. Kraften lå i at den viste hvordan skriften hang sammen på en måte som traff tilhøreren. Praksisen har fascinert kristne homiletikere, slik som i sitatet om en rabbiner som ble spurt om hvorfor ilden lyner rundt ham da han satt og leste (Skjevesland, Det skapende ordet):
«… jeg satt bare og forbandt Torahens ord med hverandre, og så med Profetenes ord, og så med Skriftene, og ordne frydet seg som da de strømmet ut fra Sinai, og de var søte som da de opprinnelig ble uttalt.»
Det nye testamentet skriver Jesus og apostlene inn i denne tradisjonen, men i deres homilier er det Jesus som oppfyller skriftene, tydeligst når Jesus preker i synagogen i Lukas 4. Han rekkes bokrullen fra Jesaja og leser teksten om Herrens salvede som skal forkynne et godt budskap for fattige, før han begynner sin utlegning med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på».
Når bibelutlegningen får definere talesituasjonen, oppstår en intellektuell utfordring som kan befri fra overdreven pathos: Hvordan forholde seg til en fremmed tekst som utgir seg for å være hellig og sann?
Predikanten forvalter ikke sannheten
Tre råd til lavstilspredikanten
Tre enkle punkt kan vise vei til den enkle stil. Det første er å huske at de leste bibeltekstene er predikantens og tilhørernes felles utgangspunkt. Talesituasjonen etablerer dem som viktige og interessante.
Det andre er å behandle dem som fremmede tekster som krever utlegging. Selv om de leses i gode norske oversettelser, må de utlegges og settes i sammenheng for å treffe talens øyeblikk.
Det tredje er å innta gjeterens positur, ikke profetens eller heltens. Predikanten forvalter ikke sannheten, men er veiviser til noe som er felles. Hvis tilhørerne er sauer, er teksten en allmenning og en beitemark.
Gjenklangen
Martin Luther beskriver denne predikantrollen i en tekst fra 1523 om hvorfor menigheten har rett til å bedømme sann og falsk lære. Det er fordi tilhørerne kan gjenkjenne evangeliets levende stemme, slik det skjer i lignelsen om gjeteren og sauene i Johannes 10: «Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.»
Antakeligvis gjenkjenner de stemmen fordi den har gjenklang i tanken og følelsen, men også fordi de kjenner igjen de konkrete ord de har hørt lest.