Maria Arrendondo meddeler at hun og hennes familie har meldt seg ut av Frikirken i Kristiansand. Hun sier at det var felleserklæringen om kjønn og seksualitetsmangfold som vekket henne. «Det føltes nesten som hjertet sluttet å slå. Hendene skalv og tårene presset på», tilkjennegir den profilerte sangstjernen.
Jeg har ingen grunn til å betvile autentisiteten i Arrendondos opplevelse. Det som forbløffer meg er at denne erklæringen kom som et sjokk på et medlem av en frikirke som hele tiden har stått på et såkalt klassisk konservativt bibelsyn. Kristiansand frikirke har ikke gjort annet enn å igjen slå fast det læregrunnlaget de har stått på hele tiden sammen med det overveldende flertallet i den verdensvide kirke. Det er merkelig at en som er ansatt i en menighet tilsynelatende er helt ukjent med hva denne menigheten bekjenner seg til i sentrale læres spørsmål.
Alarmklokken bør ringe
Arrendondos sjokkartede opplevelse over at menigheten hun tilhører ikke endret kurs er et tankekors. Har menigheter og menighetsledere blitt så konforme, konfliktskye og så ukomfortable med potensiell uenighet at man bare uttaler seg om krevende problemstillinger når en blir nødt til det?
Bibelen omtaler det kristne felleskapet som en kropp med mange lemmer og et tre med mange grener. Når selv en av menighetens ansatte ser ut til å være helt i villrede om hva slags læregrunnlag menigheten bekjenner seg til, ja, så er det flere enn Maria Arredondo som bør sette av tid til litt ettertanke. Om munnen ikke aner hva øret hører bør alarmklokken ringe.
Arredondo omtaler felleserklæringen som noen velvalgte kristne fraser. Den forhenværende menighetsarbeideren bruker metaforer som slegge og betongmur om felleserklæringen. Hun hevder videre at noen få har innført meningstvang og nå sitter og er fornøyde med sitt strategiske arbeid.
Arredondo maler et portrett av en kald, kalkulerende menighetsledelse
Velvalgte fraser
Arredondo går ut fra at vi som stiller oss bak erklæringen aldri kan ha snakket med en skeiv, en transperson eller en adoptivmor. Om vi bare hadde gjort det så har Arredondo et håp om at vi hadde skjønt hvorfor hun tar så på vei.
Arredondo har tro på dialog, den kan vise seg å være livsviktig fastslår hun. Selv skaper hun ikke akkurat et godt jordsmonn for en konstruktiv samtale når hun stempler mange av sine menighetsfellers trosoverbevisning som noen velvalgte fraser man gjemmer seg bak. Når hun videre antyder at de som holder fast på kirkens tradisjonelle forståelse må mangle empati og evne til å sette seg inn i andres situasjon, blir ikke samtaleklimaet særlig bedre. Når hun til sist insinuerer at noen få har jobbet strategisk i kulissene og innført meningstvang, synes i hvert fall jeg at det nærmer seg ufint. Arredondo maler et portrett av en kald, kalkulerende menighetsledelse med totalitære trekk. Merkelappstrategien er svært gjenkjennbar men ikke særlig konstruktiv og sympatisk.
Aktivisme og posering
Arredondos innstendige oppfordring er dessverre helt i tråd med et allerede soleklart mønster. Hun oppfordrer ikke sine trosfeller til å igjen granske skriftene, be og sette seg inn i ulike fortolkninger av de aktuelle tekstene. Nei, Arredondo er langt mer skråsikker enn de hun anklager for å ha en distansert følelsesløs skråsikkerhet. «Fyll profilbildet ditt med alle regnbuens farger» og «bruk armbånd» er artistens klare råd. Det er smått ironisk at mange kritiserer felleserklæringen (som er en nøktern oppsummering av kirkens lære i forhold til kjønn og seksualitetsmangfold) for å være ufølsom, tonedøv og sårende, men selv oppfordrer til aktivisme og posering.
Arredondo forteller at hun før jul snakket med en fortvilet far som ikke lenger kunne forstå hvordan han kunne overbevise sin adoptivdatter om at hun er like gudvillet som sin biologiske sønn. Årsaken til fortvilelsen var at felleserklæringen omtaler relasjonen mellom mor, far og barn som unik og gudvillet. Om man leser dette som at adoptivbarn ikke er gudvillet, trenger man veiledning og ikke bekreftelse. Bare bevisst vranglesning kan konstruere et klart motsetningsforhold mellom en adoptivdatter og læren om familien som en gudegitt ordning.
«I said I loved my freedom too. Now I’m not so sure I do», synger Arredondo i sangen «Burning»
«Burning»
Arredondo bruker mye plass på å beskrive sine følelser. De 50 organisasjonene som har skrevet under på felleserklæringen vekker sinne, fortvilelse, frustrasjon, frykt og en uendelig tristhet erkjenner hun. Ikke en eneste gang gjør Arredondo et forsøk på å argumentere med det som for mange kristne er selve grunnlaget nemlig skriften. Mener Arredondo at det er enkeltmenneskers subjektive opplevelser og oppfatninger som skal definere og forme det kristne læregrunnlaget?
«I said I loved my freedom too. Now I’m not so sure I do», synger Arredondo i sangen «Burning». Det mest alvorlige med Arredondos utspill er etter mitt syn hennes tilnærming til religionsfriheten. Hun går lang i å sette et stort spørsmålstegn ved hele religionsfriheten når hun spør: «Hva skjer når religionsfriheten kan være med å ødelegge menneskeliv?» Man trenger ikke særlig fantasi for å forestille seg hva som venter om man begynner å vandre ned denne korridoren.
Skjør religionsfrihet
Arredondos utfall er nok et soleklart eksempel på at toleransen er selektiv og at religionsfriheten er skjør. Om Arredondo får det som hun vil ender vi i et emosjonelt flertallsdiktatur. Mitt håp er at Frikirken forblir trofast til Samuels «Tal Herre din tjener hører», og ikke lar seg rokke av alternativet «Hør Herre din tjener taler».