Det pågår for tida en viktig debatt om prekenen i Vårt Land. Som homiletikklærere og forskere ved MF vitenskapelig høyskole utdanner vi noen av fremtidens predikanter og forsker på prekenpraksisen, og vi lar oss derfor også engasjere.
Vi er enige med vår kollega ved TF, Sivert Angel, i at det er en nødvendighet å beherske ulike sjangre, og at formbevissthet er viktig. Vi støtter også hans poeng med at prekener som sømløst overfører det som skjer i bibelteksten til vår situasjon i dag uten å undre seg over hvordan bibelteksten kan fortolkes, både undervurderer tilhørerne og lukker teksten.
Prekenen og patos
Det vi derimot stiller oss spørrende til er hans bastante avvisning av patos. I likhet med vår danske kollega, Marlene Ringgaard Lorensen, som ble intervjuet i VL 31.01.25, er vi av den oppfatning at prekenen både bør tale til fornuft (logos) og følelser (patos) i tillegg til at predikantens troverdighet (etos) spiller en sentral rolle. Bare den som selv har latt seg bevege av teksten kan bevege andre, slik Lorensen også fremhever. I likhet med henne mener vi også at den gode preken nettopp skaper gjenklang eller, med Hartmut Rosa, resonans, som både beveger, skaper et gjensvar i og fører til endring hos lytteren.
Men hvordan kan slik resonans se ut, og hvordan kan vi legge til rette for den? Det første vi må si, er at det er utenfor vår kontroll hvorvidt resonans oppstår. Den er, som Rosa selv betoner, ukontrollerbar (unverfügbar). Samtidig tenker vi at det er mulig å legge til rette for at prekenen skal kunne skape gjenklang ved å gjøre et godt homiletisk håndverk selv om dette ikke er noen garanti for at mennesker beveges og berøres.
Det finnes hvile
For prekenen er et paradoksalt samvirke av å være menneskelig håndverk, skapende kunst og Åndens virke. Dette er en teologisk fortolkning av det ukontrollerbare, og her opplever vi, i likhet med Lorensen, at det finnes en hvile. Da kan man som predikant få overgi seg i Guds hender og be om at Den hellige ånd skal gjøre sin gjerning slik at mennesker kan inngå i ulike former for interaksjon med prekenhendelsen.
Faren ved å forenkle
Hva er det så predikanten bør være oppmerksom på når det gjelder det håndverksmessige? Særlig i forskning på gudstjenester for små og store (eller familiegudstjenester) og gudstjenester med mange dåp ser vi en tendens til at predikanten går inn for strategien forenkling. Samtidig er det lett å ty til noen av disse forenklingene også i andre gudstjenester. Hensikten er god: å gjøre evangeliet gripbart og forståelig for målgruppa, å gi dem «noe de kan ta med seg hjem», som en prest uttrykte det i et forskningsprosjekt. Men for den som vil forenkle finnes det også noen farer:
- Evangeliet-i-et-nøtteskall. Et typisk mønster var at predikanten destillerte ut et kjernebudskap, en «one-liner», eller et «minneord» som tilhørerne kunne gjenta og «ta med hjem». Også Marius Mjaaland fant i en studie av prekener i Den norske kirke at prekenen ble oppsummert i setninger som «Gud er kjærlighet», «Gud viser omsorg» eller «amor fati». Tilsvarende oppdaget den svenske homiletikeren Clara Nystrand i en studie av svenske prekener at mange tenderte å beskrive nøden i verden på kreative vis mens nåden derimot ofte ble formidlet i forenklede klisjeer som evangeliet-i-et-nøtteskall eller et så forkortet, forenklet, abstrakt eller generelt budskap at det ikke evner å bevege.
- Å «stable nåde på nåde». Å ramse opp en lang liste av hva Gud gjør, slik Nystrand identifiserte i en studie: «Gud gjør alt for å finne oss, Gud gleder seg over den som vender tilbake, Gud omslutter, tar imot, lover å aldri forlate oss, Gud elsker oss, Gud vil at vi deler hans fellesskap, Gud leter etter den som har gått seg bort.» Da lister predikanten bare opp en rekke sannheter som ikke gis noen sjanse til å bevege tilhørerne fordi de enten er for familiære eller for abstrakte.
- Å fjerne det predikanten antar er hindringer for at mennesker skal kunne la seg bevege av Evangeliet. Det kan innebære å velge bort eller glatte ut det vanskelige i bibelteksten og heller knytte an til noe hyggelig felles (dåpsbarnet eller Tårnagentene) eller preke et mer generelt budskap med et koselig gudsbilde. Dette er, som Angel påpeker, å undervurdere tilhørerne, for ofte roper jo den leste bibelteksten om å bli adressert. Som en kollega hadde fått høre fra en kirkegjenger en søndag: «I dag kommer jeg bare for å se hvordan du vil løse dette!»
- Å bruke bibelteksten som et springbrett til å preke en temapreken om et tema som predikanten har forkynt om en rekke ganger tidligere, men som nå kanskje ikles en ny, kreativ form (særlig om det inngår et trosopplæringstiltak i gudstjenesten). Da brukes bibelteksten som et stillas snarere enn som arkitektur, og bibelteksten kan fjernes uten at det får noen konsekvenser for prekenens overgripende struktur og anliggende.
Stadig flere som går på gudstjeneste, både i Den norske krike og andre kirkesamfunn, har ikke nødvendigvis vokst opp med å lytte til forkynnelse
Det store mysteriet
Felles for disse forenklingsstrategiene er at det finnes en tendens til å forholde seg til evangeliet som et ferdig («ready-made») budskap, gitt en gang for alle, som i prekenen bare skal «pakkes inn» og gis en mest mulig egnet form. Men evangeliet, eller Gud, kan aldri mestres, men det store mysteriet som Guds frelsesgjerning og kjærlighet til menneskene er må alltid tolkes og utforskes når vi skal forkynne. Dette er en oppfordring til å gå inn i tekstene, kjempe med dem og la seg gripe av dem. Her er vi på linje med både Lorensen og delvis også Angel.
Som vi har pekt på over, det å ikke gå i kamp med bibelteksten kan føre til at vi som predikanter undervurderer tilhørerne. Samtidig kan vi også overvurdere dem. Stadig flere som går på gudstjeneste, både i Den norske krike og andre kirkesamfunn, har ikke nødvendigvis vokst opp med å lytte til forkynnelse. I vår forskning har vi da funnet at de rett og slett ikke vet at det å lytte til forkynnelse også å på et eller annet vis handler om å knytte det som forkynnes til eget liv. Her ligger det en stor mulighet.
Et nyskapende språk
Nettopp derfor vil vi fremheve betydningen av å lete etter et kreativt og nyskapende språk for å beskrive Guds handling i verden slik at verdens nød og våre erfaringer kan gis en teologisk fortolkning. Vi etterlyser prekener som tar opp sin ufullførte teologiske oppgave med å «name God into the world again», som David Schnaasa Jacobsen har uttrykt det. Ja, rett og slett at predikanten gjør teologi og ikke bare gjentar den, at predikanten teologiserer på prekestolen.