Vi lever i ulike gudstjenestetradisjoner i relasjon til liturgi og forkynnelse. Den norske kirke har gjerne en gudstjeneste på rundt en time. I frikirkelige sammenheng kan gjerne gudstjenesten vare i halvannen time. Noen steder enda lenger.
Det betyr at prekener i noen frikirkelige sammenhenger varer mye lenger. Det er ikke uvanlig at en preken kan vare i 40 minutter. Svakheten i disse miljøer er at forkynnelsen fort kan bli ensidig ut fra predikantens utrustning / interesser etc. Her har faste prekentekster i Den Norske Kirke sine fordeler.
Da jeg ble pastor i Ålgård Baptistkirke sist høst ble jeg presentert et ønske om ikke å tale lenger enn 25 minutter. Dette fordi barna er samlet innenfor en tidsramme, og at en begrenset taletid gjør den enklere for søndagsskolearbeiderne å drive søndagsskole. Selvfølgelig praktiserer jeg det ønske.
Dette har skjerpet meg som predikant. Jeg er mer bevisst på hovedpunktene i talen. Jeg drar den ikke ut med gjentagelser, digresjoner og unødvendigheter som kan skje der gudstjenesteformen er friere.
Korte taler
Rent pedagogisk er det krevende å fange interessen i en tale på rundt 40 minutter. Da skal man være dyktig. Det er vel bare Egil Svartdahl som klarer det? Folk er slitne. I løpet av uka har de fått mye informasjon. La folket slippe lange taler i gudstjenestene. La de få med seg det viktigste som bibelteksten sier – relatert til våre hverdagsliv.
Det er viktig å tale til både hode, vilje og hjerte. Til intellektet og til våre følelser. Taler vi bare til hode, virker det der og da. Men det griper oss ikke. Griper talene følelsene våre, blir det en tale til hele oss. Da er det lettere å bli engasjert. En god tale når følelsene også!
Kona mi sier: «Sten, du må tale mer til følelsene. Bruk mer hverdagslige bilder. Du må ikke bare bruke bibelord. For folk der ute er ikke like begeistret for Bibelen som du er.»
Bibelsk forankret
Jeg lærer stadig. Vi er hele mennesker. Og jeg håper jeg er en bedre predikant i dag enn jeg var for 30 år siden. Jeg er iallfall mye mer bevisst nå når jeg taler. Og forbereder meg mer.
Gudstjenesteforsamlingen fortjener en god tale på rundt 20 minutter. Det er utrolig hva man får sagt på kort tid om man er forberedt.
Talen bør være bibelsk forankret. Den bør være Kristussentrert. Den godeste Luther har sagt: «Jesus er Bibelens kjerne og stjerne.» La oss passe oss for subjektive meninger. Det er Guds Ord vi forkynner.
Det er også forskjell på å være gjestetaler og fast prest over mange år. Som fast prest har menigheten lært deg å kjenne, og da er det viktig at liv og lære harmonerer.
Kritiser ikke prekenen etter gudstjenesten. Det kan virke som harde slag. Vent til en annen gang
Det kan koste
Prekenen bør være relevant og anvendelig. Den må nå menneskene og være aktuell for de som hører på. Den skal hjelpe oss å vokse som kristne.
Talen må være pedagogisk og klar slik at den er lett å huske. Den røde tråd må være tydelig.
Det er fantastisk å tale Guds Ord. Tenk å formidle ord fra Gud. Men det er også krevende og det kan koste, særlig umiddelbart etter at gudstjenesten er slutt. Da er man sårbar.
Kritiser ikke prekenen etter gudstjenesten. Det kan virke som harde slag. Vent til en annen gang.
Takk presten
Gi tvert om ros. Takk presten for talen – jeg vet takken gjør godt! Husk at presten taler ofte. Presten må stadig produsere. Og til det trenger man mye nåde!
Et praktisk tips: I mange frikirkelige sammenhenger bruker man PowerPoint når man taler. Jeg er ikke så flink med PP, men jeg har alliert meg med en ung lærer som er glimrende med PowerPoint. Han får talene mine senest onsdagen slik at han lager supre bilder. Det har slått godt an.
Og til slutt: Jeg tror prester taler bedre om de er gjenstand for forbønn! Det er utrolig hva bønn utretter.