Det er ikke ofte at debattsidene i Vårt Land nærmest flyter over av prekenstoff. Det skjer for tiden både med utgangspunkt i homiletisk teori og konkrete prekenopplevelser.
I utgangspunktet er dette svært positivt, da prekenens oppgave er intet mindre enn å formidle kirkens tro til dagens tilhørere. Dette engasjementet er slett ikke noe som kan begrenses til interne prestekretser. Samtidig unngår jeg ikke å bli minnet om feilsteg og skuffelser når jeg blir tvunget til å reflektere over egen prekenvirksomhet. De som peker på at prekenarbeid år ut og år inn er et sårbart foretagende, har utvilsomt rett. Jeg mener imidlertid også at prester som kontinuerlig strever med å gi budskapet den rette form og innhold, har best sjanse til å lykkes. Særlig om menigheten deltar med oppriktig interesse og forståelse.
Selv har jeg erfaring med å undervise og lytte til lutherske predikanter i ulike land helt fra tidlig 70-tall. Hele tiden har jeg selv vært prest med hundrevis av egne prekener på samvittigheten, samtidig som jeg har bidratt flittig med prekengjennomgåelser og annet prekenstoff i skriftlig form (hvorav noe er samlet i studieboken fra 1991 «Den faktiske preken som tjeneste for Ordet»).
Midt i egen utilstrekkelighet – som jeg stadig blir mer bevisst – vil jeg nå kort gjengi noen hovedpunkter som jeg fortsatt mener er gjeldende. Jeg gjør det denne gang i takknemlighet til prestene i min egen hjemmemenighet som på ulikt vis behersker viktige sider av prekenkunsten, og nesten alltid gir meg noe viktig å bære med videre.
To brohoder
Prekenen har alltid to brohoder. Det ene bygger på det konkrete tekstutvalget og kirkens tradisjon. Det andre finnes på tilhørersiden og dens ofte uuttalte spørsmål og lengsler. I denne forstand er prekenen noe som både må forankre og berøre. Den danske prekenlæreren Marlene Lorensen understreker i den forbindelse noe helt avgjørende, nemlig at predikanten ikke er en nøytral budbringer, men hele tiden må ta sitt eget gudsforhold alvorlig. Hun og han må på dette grunnlag tale både til seg selv og tilhørerne med stor ydmykhet og troverdighet. En god øvelse for predikanten er å komme i god tid til gudstjeneste og selv se opp mot prekestolen i bønn om å kunne formidle noe til tro og liv når det hele braker løs.
Respekt for ulikhet
Til dette brobygningsarbeidet har ulike predikanter opplagt ulike styrker, og det ville være helt galt å presse noen inn i et mønster som oppleves som en tung tvangstrøye. Også velutdannede teologer kan med rette preges av ulik stil, men må samtidig kunne utfordres på punkter med et åpenbart forbedringspotensial.
Selv om noen har en iboende følsomhet for hele dette kommunikative stillas, har alle noe å arbeide med her uten å glemme det kristelige innhold
Viktige elementer
Hvis man ser på de elementene som utgjør den faktiske prekenen, må alle disse vies oppmerksomhet i forberedelse og gjennomføring. Mye deles med andre former for massekommunikasjon, og gjelder både taleren selv, tilhørerne, språklige uttrykk og signaler (inkl. prosodiske elementer) og refleksjon over en konkret ytre talesituasjon med vekslende kontekst). I et seriøst arbeid med slike momenter blir ingen utlært, heller ikke i det en tilpasset retorikk kan bidra med (jf blant andre Paulus og Luther som trekker inn mer av denne enn mange er klar over).
Selv om noen har en iboende følsomhet for hele dette kommunikative stillas, har alle noe å arbeide med her uten å glemme det kristelige innhold. Det sistnevnte skulle i alle prekener helst lyde nytt og forfriskende. Og allerede på tidlig 70-tall viste homiletikeren Ernst Lerle at ingen predikant kan se bort fra det en empirisk undersøkelse av tilhørernes oppmerksomhet kan avsløre.
Dagens særlige utfordringer
Det er minst to grunnleggende spørsmål som den aktuelle kirkelige situasjon tvinger oss til å arbeide grundig med. Den ene dreier seg om hvordan god teologisk fagkunnskap kan slå igjennom når vi preker, uten at det vil virke fremmedgjørende for store deler av en trofast menighet. Det andre dreier seg om hvordan vi kan våge variasjon og ulike metodiske grep slik at menigheten kan bli overrasket over en spennende pastoral kreativitet.
Til dette siste inngår også det homiletikeren Sivert Angel er opptatt av: Hvordan unngå en sosiologisk fundamentalisme (mitt uttrykk) som postulerer at bibeltekstene sammenfaller med dagens situasjon og gir en entydig føring for hvordan man skal handle nå? Et mindre høystemt språk – gjerne inspirert av det beste i en sjelesørgerisk preken – er da i høy grad på sin plass.