Jeg synes det spede tilløp til debatt om hvordan vi prester preker er interessant. Debatten pågår i avisa Vårt Land. Det begynte med Lars Petter Sveens «Fem tips til en bedre preike», fortsatte med Torstein Eidem Nordal «Prekenen skal tale til tro» og nå sist intervjues prekenlærer Sivert Angel som mener prestene preker for mye om følelser, benytter den såkalte «patos»-retorikken for mye.
Her er noen spørrende tanker fra meg, særlig til Angels perspektiv:
- For meg har følelsenes og vitnesbyrdets plass i prekenen blitt stadig viktigere. Både bevisstheten om mine egne følelser og at jeg snakker til følelser. Jeg mener det nettopp er å ta både meg selv og tilhører på alvor. Men alt til sin tid. Ikke hele tiden. Ikke i enhver kontekst. Og vi trenger også det forsøksvis saklige og nøkterne blikket på teksten. Jeg vil gjerne også formidle håpet om at noe er objektivt sant uavhengig av meg og mine og andres subjektive erfaringer her og nå.
- Jeg vet at jeg generaliserer veldig her, men kan det stemme at i den generasjonen prester i Den norske kirke som nå har vært pensjonister en stund, var det en slags uskreven regel at man skulle unngå å bli for personlig på prekestolen? Dette var liksom noe bedehuset og de frikirkelige drev med. Man tilstrebet en slags profesjonell avstand, slik psykologer lærte å ha i terapirommet.
- Så har min generasjon (jeg er 51) kanskje lånt mer av bedehuset og de frikirkelige i en større frimodighet på å formidle det personlige vitnesbyrdet, om levd liv, det vi strever med, det vi trenger lyset fra Jesus inn i? Og de som er yngre enn meg går kanskje enda lenger?
For meg er variasjon i form nødvendig for selv å holde ut
For ensidig
Hvis dette stemmer må vi kanskje vokte oss for å bikke den andre veien. At vi gjør all preken til patos og subjektiv erfaring her og nå. Det kan også bli manipulerende. Her synes jeg Angels påpekning er en tankevekker, men jeg synes han blir for ensidig. Jeg tror min foreldregenerasjons prester ville ha slitt med å nå gjennom med sin mer objektive, nøkterne prekenstil i møte med autentisitetens tidsalder.
Samtidig savner jeg at det snakkes om viktigheten av en viss kreativitet og variasjon i prekenformer. Det må vel kunne være et mål at vi prester øver oss på ulike sjangre, at vi leker oss litt, prøver oss fram?
For meg er variasjon i form nødvendig for selv å holde ut. Og jeg tror våre tilhørere trenger det samme. Det gjør ikke noe om vi av og til overrasker menigheten. Slik tar vi også på alvor at det sitter så forskjellige mennesker i rommet, og de kan trenge ulik type formidling.