Vårt Lands sjefredaktør Bore tok forrige uke på seg oppgaven med å fremsnakke Den norske kirke fordi den gjør det «bedre enn mange tror» i krevende tider. Dette er det hyggelig at noen gjør, men historien kan også fortelles fra et annet perspektiv.
Bore peker på at Den norske kirkes (Dnk) medlemstall var kunstig høyt før. Det er det lett å være enig i. Jeg er selv udøpt, men jeg er likevel en av de hundretusener som Dnk plutselig førte opp som medlemmer da de fikk bruke en kopi av Folkeregisteret som sitt digitale og nasjonale medlemsregister i 1997. Vi som ikke ønsket å være medlemmer ble aldri kontaktet, men fikk likevel ansvar for å registrere oss ut av et trossamfunn vi aldri hadde meldt oss inn i.
Siden den gang har oppryddingsarbeidet pågått. Senest denne måneden ble medlemsrotet i Dnk nevnt som en pågående utfordring av flere store trossamfunn på et møte med regjeringens ekspertutvalg for tilskudd til Dnk og andre tros- og livssynssamfunn.
Strengere krav
Alle andre tros- og livssynssamfunn er underlagt strengere krav til samtykke for medlemskap enn Dnk, så medlemstallene er ikke direkte sammenliknbare.
Bore skryter av at Dnk er mer enn dobbelt så store som Idrettsforbundet, men å sammenlikne størrelsen på organisasjoner med og uten medlemskontingent er neppe en rettferdig øvelse.
Samtidig som den kritiske kristenpressens fremste mann roser Dnk, sparker han litt i Human-Etisk Forbunds retning: «etter tiår med hard verving har HEF knapt fem prosent av Den norske kirkes oppslutning».
Det er interessant, men ikke spesielt lærerikt, å bli belært om medlemsrekruttering fra en representant for et misjonerende trossamfunn med svin på registerføringen sin.
Aldri vært større
Jeg er ikke flau over HEFs størrelse. Ved inngangen til 2025 hadde HEF 165.000 medlemmer, og vi har aldri vært større! Vi er verdens største humanistiske livssynssamfunn i antall medlemmer. Førsteplassen målt i andel av befolkningen ga vi i fjor med glede videre til vår islandske søsterorganisasjon.
Jeg har vært aktiv i humanistbevegelsen i 25 år, og lenge var det mye intern motstand mot aktiv rekruttering av medlemmer. Mange hadde dårlige erfaringer fra trossamfunnenes misjonering. Men HEF trenger ikke å påvirke noen til å endre sitt livssyn. Oppunder halvparten av befolkningen i Norge er allerede humanister uten gudstro, så det er mange nok for oss å prøve å organisere.
Utløser ressurser
En tilleggsutfordring er ulike meningsmålinger viser at oppunder 10% tror de allerede er med i HEF. Hvis de faktisk var innmeldt, skulle vi hatt 550.000 medlemmer, så vi har litt å gå på.
Alle er ikke bevisst at det på dette samfunnsområdet er sånn at folk «stemmer» på sitt lag ved å være registrert som medlemmer. Det er medlemskap som utløser ressurser til å drive livssynstjenester som seremonier, samtaletilbud og samfunnspåvirkning.
Hver fjerde innbygger er ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn. Det er en felles utfordring å få flere av disse til å aktivt ta stilling til hvilket lag de heier på
På studiesteder, i sykehus, i Forsvaret og i fengsler vokser det for tiden frem et mer mangfoldig tilbud, som står på skuldrene til institusjonsprestenes mangehundreårige erfaring. Det er en styrke for disse tjenestene og for de menneskene som bruker sin tid i institusjonene.
I den urolige tiden vi lever i, må det viktigste være at flere finner tilhørighet og mening i fellesskap som tros- og livssynssamfunnene tilbyr. Medlemsorganisasjonene i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har lang erfaring med å stå opp for demokrati og menneskerettigheter. Det vil bli enda mer nødvendig i årene vi har foran oss.
Seriøse alternativer
Hver fjerde innbygger er ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn. Det er en felles utfordring å få flere av disse til å aktivt ta stilling til hvilket lag de heier på, slik at det laget står klart til å hjelpe den dagen det trengs. Siden alle allerede betaler for religion og livssyn, burde alle ha interesse av å velge hvem de vil støtte.
Media rapporterer løpende om endringene i samfunnet, ofte med vinklingen at det kjente (og nostalgiske) er bra og det ukjente (og nye) er skummelt. Fokus bør ikke ligge på konkurransen mellom gode organisasjoner i «tros- og livssynsbransjen», men på å synliggjøre at det finnes seriøse og gode alternativer for enhver smak. Så får folk velge det de selv ønsker.