For snart 20 år siden fikk jeg boka Hvor er hjemme? av en god venninne, en bok som handler om trekulturelle barn. Jeg syns det var litt rart at jeg skulle ha den. Som misjonærbarn visste jeg alt om å være et trekulturelt barn, tenkte jeg. Oppveksten i Afrika var så tett knyttet til identiteten min.
Følte meg på siden
Men boka utløste særlig to følelser i meg. Først en sterk følelse av lettelse: Jeg er normal! Det er lov å le, og jeg skjønner om det er fristende å harselere over det utsagnet, men la meg forklare: Siden jeg kom til Norge som 11-åring hadde jeg følt meg unormal, rar, på siden av alle andre. Det er man jo når man ikke kjenner til noen av de popkulturelle referansene, er vant til å kle seg i «fattigtøy», og ikke forstår noe særlig av de norske sosiale kodene.
I 2008 fikk jeg et brev fra PYM med en beklagelse. Den gjorde lite for meg
Jeg hadde lyst til å begynne på fotball, men alle jentene i klassen gikk på håndball. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle finne et fotballag, og etter tre år på internat tenkte jeg ikke på at det gjerne er sånt man kan bruke foreldre til. Så jeg begynte på håndball. Etter ett år hadde jeg ennå ikke lært reglene og sluttet.
Normal ut fra forutsetningene
Boka beskrev meg og forklarte meg. Ut ifra mine forutsetninger var jeg normal! Jeg kan fortsatt kjenne lettelsen fra den gangen fysisk i kroppen. Den andre følelsen den vekket var sinne. Hvis denne kunnskapen fantes, hvorfor hadde ingen gitt den til meg tidligere? Hvorfor fikk jeg den bare fordi jeg tilfeldigvis har en venninne som tenkte den kunne være noe for meg, og det 15 år etter at jeg hadde trengt den?
For første gang ble jeg ordentlig sint på «systemet», en ullen enhet som var vanskelig å angripe. For hvem er systemet? Utsendermenigheten hadde arbeidsgiveransvar for mine foreldre, men ingen kompetanse på hva en slik erfaring gjør med en familie, med barna.
Pinsebevegelsens ytremisjon (PYM), nå kjent som Pinse Misjon, burde kanskje hatt denne kompetansen, men hvem var PYM? De hadde ikke noe formelt ansvar, de var «bare et servicekontor». Dessuten: Hva hjelper det å være sint på en organisasjon? Jeg hadde ingen andre steder å gjøre av sinnet mitt enn å svelge det. I 2008 fikk jeg et brev fra PYM med en beklagelse. Den gjorde lite for meg.
Treffer den sinte jenta
Men denne uka signerte Pinsebevegelsen og Sendt bort en handlingsplan som sikrer alle misjonærbarn fra organisasjonen hjelp og oppfølging. Den inkluderer:
- Pinsebevegelsen beklager og tar ansvar
- Et godt og helhetlig helsetilbud
- Etablering av trygge møteplasser og nettverk
- Økt kunnskap og historieformidling
- Mulighet for økonomisk støtte og oppreisning
Jeg har ikke ventet på en (ny) beklagelse, jeg har ikke forventet det eller trengt det. Jeg lever et godt liv uten. Likevel treffer denne beklagelsen hun i meg som var så sint den gangen. En beklagelse fulgt opp av en omfattende, konkret, relevant og forpliktende handlingsplan jeg kan tro på. Jeg aksepterer denne beklagelsen.