Jarle Mong har i sitt innlegg problematisert Maria Arredondos reaksjoner på Frikirkens tilslutning til den felleskristne erklæringen om kjønn og seksualitetsmangfold. Han stiller seg spørrende til hvordan en slik erklæring kunne komme som et sjokk for noen som har tilhørt Frikirken over tid. Han uttrykker også en bekymring for at toleranse ser ut til å gå kun én vei.
Men her mener jeg Mong retter oppmerksomheten mot feil sted. I stedet for å diskutere selve erklæringen og dens konsekvenser, fokuserer han på hvordan Arredondo reagerer på den. Dette er å ta spilleren i stedet for ballen. Hvorfor er ikke spørsmålet heller: Hvorfor skaper erklæringen så sterke reaksjoner, og hvordan påvirker den mennesker i praksis?
Reelle erfaringer
Uansett hva man mener om erklæringen, må vi være enige om at det finnes mennesker i vårt samfunn som opplever å være et annet kjønn enn det de ble født som. Såkalt kjønnsinkongruens. Mennesker som opplever dette, har reelle erfaringer som ikke kan avfeies som ideologi eller subjektiv følelsesstyrt forvirring.
Derfor er det også naturlig at mange reagerer sterkt på erklæringen. Den formidler et tydelig syn, og vi må kunne spørre oss: Hvordan tolkes dette budskapet av dem det angår? Hvordan oppleves det av skeive personer, av foreldre til transbarn, av mennesker som ikke passer inn i en binær kjønnsforståelse?
Et reelt paradoks
Hvis intensjonen er å stå fast på teologiske prinsipper samtidig som man vil møte mennesker med respekt, bør kristne organisasjoner være forberedt på å høre hvordan erklæringen faktisk oppfattes. Om den tolkes som ekskluderende og sårende av mange, er det ikke nok å si at de tolker den feil. Man må da ta ansvar for hvordan budskapet formidles og hvordan det kan være mulig å skape reell dialog. Når Arredondo viser til eksempler på at erkæringen skaper utfordringer for adoptivbarn blir det for enkelt å si at det er hun som trenger veiledning.
Mong trekker fram at erklæringen slår fast at «alle mennesker er like verdifulle». Dette opplever jeg ofte som et dilemma blant kristne konservative: De sier de ikke ønsker å støte noen vekk, at alle er like mye verdt, men likevel opplever mange at det de sier, nettopp gjør det. Det er et reelt paradoks som må tas på alvor. Hvis kristne fellesskap virkelig ønsker å være inkluderende, må de reflektere over hvordan de faktisk møter mennesker med andre meninger, livsførsel og verdensbilde. Kanskje burde det kommet en egen felles erklæring om det?
Det samtalen bør handle om
Mitt anliggende er ikke å kritisere Jarle Mong for hvordan han har valgt å argumentere, men heller å flytte samtalen til det den burde handle om: Hva betyr denne erklæringen for de menneskene den berører? Hvordan kan kristne fellesskap formidle sin tro på en måte som fremmer tilhørighet og ikke avstand? Hvordan kan vi sikre at troens fellesskap også er et sted for dem som i dag føler seg utestengt? Hvordan kan vi leve med uenighet?
Målet må være å ta ballen, ikke spilleren. Og ballen her er ikke hvem som argumenterer riktigst, men hvordan vi som samfunn og fellesskap velger å behandle hverandre. I en dialog er det ikke nok å hevde sin egen rett til å uttrykke seg. Man må også være villig til å lytte til hvordan ordene blir mottatt. Det innebærer å anerkjenne at reaksjonene til Maria Arredondo og andre som har meldt seg ut, ikke er tilfeldige. De er ekte opplevelser av å bli støtt ut, av å miste en tilhørighet. Hvis kristne fellesskap virkelig ønsker å formidle nåde, sannhet og kjærlighet, så må de også ta på alvor når mennesker opplever det motsatte. Kan ikke noen kristne bare si «Jeg forstår at dette må være vanskelig». Punktum.