I en kronikk i lørdagens VL har Jarle Mong mye negativt å si om Maria Arredondos publiserte utmeldelse av Kristiansand frikirke. Spesielt kritisk er han til at Arredondo opplevde det som «sjokkartet» (Mongs ordbruk) at Kristiansand frikirke fremdeles sto på et klassisk konservativt syn i samlivsspørsmål. «. Maria tilhørte nemlig flertallet i menigheten.
Ikke initiert av Frikirken
I forkant av synodemøtet sommeren 24, stemte evangelisk-lutherske frikirker i hele landet over synoderådets innstilling i samlivsspørsmål. Et overveldende flertall på mer enn to tredeler i Kristiansand frikirke stemte imot synoderådets innstilling. Den såkalte felleserklæringen var ikke initiert eller utarbeidet av Frikirken, men synodeledelsen fant det opportunt å henge seg på sammen med mange andre frie, verdikonservative forsamlinger og organisasjoner.
Flere menigheter med et annet syn har reservert seg mot synodestyrets beslutning. På bakgrunn av det klare flertallet i avstemningen, har man også i Kristiansand forsøkt å bevege eldsteråd og ledelse i den retningen. Det har ikke lykkes. Ledelsen har bedt om støtte til å bevare «enheten» i kirkesamfunnet, og har fått støtte med knapt flertall. Foreløpig har ca. 90 medlemmer meldt seg ut, og nye utmeldelser kommer nærmest daglig.
Arrendondos frustrasjon
Det er på denne bakgrunn man må lese og forstå Maria Arredondos frustrasjon og utmeldelse. Ja, hun reagerer og argumenterer emosjonelt, men først etter at alle forsøk på dialog og demokratiske prosesser er forsøkt. Dessuten har hun rett: Det er i møte med dem som psykisk, fysisk og daglig må leve i det utenforskapet felleserklæringen streker opp at endring kan skje.
Jarle Mong anbefaler Arredondo å be sine trosfeller om å «granske skriftene» heller enn å ikle seg «alle regnbuens farger», formodentlig i den tro at de da vil lande trygt på et konservativt ståsted. Slik er det ikke. Denne konflikten skyldes ikke mangel på teologisk kompetanse, men det er mulig den har litt å gjøre med evnen til å se den andre.