Takk til Arild Sem og hans innlegg i Vårt Land 22. januar i år. Jeg er også far til en ung dame som har en utviklingshemming. Hun heter Sofie og er 19 år. Min hovedoppgave i livet er å gjør alt jeg kan for at hun skal ha meningsfull hverdag og et godt liv.
Høyland, Hatling og Halvorsen skriver i en rapport fra 2021, Likestilt, normalisert og inkludert? Erfaringer med kjøp av egen bolig for utviklingshemmede, at personer med utviklingshemming har få eller ingen møteplasser i nærmiljøene de tilhører og har minimal kontakt med naboer.
Her har de lokale menighetene har unik mulighet til å bidra. Menighetene er stabile, lokale og åpne. Kirkens frontfigur Jesus, oppsøkte aktivt personer med funksjonshemming, utstøtte og syke. Han samlet folk og sørget for grunnleggende behov. Han snakket i hverdagsspråk og brukte lignelser slik at alle kunne ha mulighet til å forstå. Bibelens budskap er enkelt: Vi er alle velkommen, vi er frelst av nåde og vi oppfordres til å skape felleskap som tar vare på hverandre.
Min datter vil leve lenger
Som far så håper å leve så lenge som mulig. Jeg er samtidig klar over at min datter antagelig kommer til å leve lenger enn meg. Hun er enebarn i en liten familie, så hun trenger nettverk utover sin nærmeste. Hun trenger også et nettverk utover de profesjonelle og gode hjelperne hun forholder seg til i det daglige. Med litt flaks kan hun beholde de dem noen år, men de fleste lærere, assistenter og andre, er bare en del av livet hennes en stund før det kommer nye. Menigheter har derimot en langsiktighet. Tenk om hun kunne ha tilhørighet til et miljø som bryr seg om henne et helt liv.
Menighetene er en av svært få arenaer der mennesker med utviklingshemming kan komme som de er, tilhøre et helt vanlig sosialt miljø og kanskje til og med bidra aktivt. Kirken er unik med sine inkluderende idealer. Dessverre betyr ikke det alltid at menighetene har en inkluderende praksis. Det er noen utfordringer. På den ene siden er kirkens tradisjoner viktige. Samtidig kan manglende refleksjon over vår tradisjonsrike praksis stå i veien for inkludering. Jeg lurer ofte på hvordan en menighet hadde fungert i praksis dersom Jesus selv hadde drevet den. Hvordan hadde gudstjenesten vært? Hva ville vært budskapet? Hva slags ritualer hadde han prioritert? Hvilke sanger hadde han valgt?
Det Luther forstod
Selv om det gjennom kirkens historie har eksistert mange tradisjoner, så tror jeg de fleste ikke ønsker seg tilbake til en kirke der presten står vendt mot alteret og taler på latin, der sangen i kirken er forbeholdt kirkens kor og der menighetens oppgave er å være tilskuere. Det var denne tradisjonen Luther møtte i sin tid. Han forstod at det var nødvendig at alle fikk delta aktivt, at presten snakket i et språk alle forstod og at alle skulle delta i sangen. Noen gudstjenester kan være både høytidelige, vakre og tradisjonsrike og samtidig være til hinder for inkludering og tilhørighet.
Sognepresten i Langesund kirke, Rune Rasmussen, foreslår tilrettelagte gudstjenester der alle opplever tilhørighet hver gang de møtes. Det er ikke nok å bli inkludert på spesialgudstjenester av og til. I boken Gudstjeneste for alle (2022) presenterer han et helhetlig inkluderende opplegg. Den grunnleggende strukturen som har eksistert helt siden kirkens tidligste tider skal selvfølgelig ivaretas. Bibelens budskap skal tas på alvor.
Han skriver følgende om inkludering og tilhørighet: «Mangfold gir deg plass ved bordet. Inkludering gir deg stemme ved bordet. Tilhørighet skapes når din stemme blir lyttet til og tatt på alvor!» I slike gudstjenester kan vi alle delta og vi kan bruke alle sanser. Vi kan bruke tegn. Vi kan synge med forsanger og gjenta det som blir sunget. Personer med en utviklingshemming er ikke de eneste som strever med lesing. Vi kan også spille ut bibelens budskap i skuespill og bilder og velge musikk som er mest mulig gjenkjennelig i toner og ord. Mye av dette skjer allerede i mange menigheter i Norge.
Å gjøre noe sammen
La meg gi noen eksempler: Min datter kjenner stor glede over sanger og budskap hun forstår. Hun kan både tåle og nyte en salme hun ikke har hørt før, men blir det for mange sanger på rad som har melankolske melodier og tekster som er vanskelige å forstå, så blir hun lei seg og vil hjem. I kontrast til dette så får hun lyst til å le og danse når det synges sanger med et lettfattelig budskap. Da deltar Sofie med hele kroppen og sier gjerne: «Jeg er blide-Sofie!».
På en god dag setter Sofie også pris på å hjelpe til med å bære blomster i prosesjonen i begynnelsen av gudstjenesten. Hun syns det er moro å være en av de frivillige, bære bord og stoler og rydde og ordne. Sofie strever med å svare på de enkleste spørsmål, men å gjøre noe sammen er alltid stas. Hun liker å synge, danse, tulle, jobbe eller bare henge sammen.
Menigheten kan romme alt
Min datter er snart ferdig med skolen og skal inn i et voksenliv med enda mer ekskludering og færre møteplasser. Den fredede tiden i skolen med de daglige møtene med folk flest nærmer seg slutten. Tenk på det. Hun får nok et tilbud om en dagaktivitet, men det blir utvilsomt mange færre møter med folk flest. Jeg får klump i halsen når jeg skriver dette.
I Aftenposten 3. desember 2024 skriver professor Jan Grue at funksjonshemmingen hans egentlig ikke er problemet. Han blir hemmet av samfunnets manglende tilrettelegging. Professor Thomas Hehir ber oss huske på at en funksjonshemming ikke er tragedie, men at samfunnets holdninger til det ofte kan være det. Livene våre er sårbare. Det ene øyeblikket er du på høyden både intellektuelt og fysisk. I det neste øyeblikket kan du være uheldig og pådra deg en hjerneskade. Gjennom livet, fra nyfødt til gammel, endrer du uansett kapasitet både fysisk og kognitivt. Menigheten kan romme alt dette.