Det har gått litt over et år siden jeg ble invitert inn i et møte med Jarle og Anne Marit Naustvik. De hadde tanker om en ny organisasjon for misjonærbarna. Det var viktig å få satt ting i system og utnytte det momentumet som var skapt etter podkasten «Misjonærbarna». Jeg trigget på ideen og foreslo navnet Sendt bort, oversendte alt jeg hadde av informasjon etter å ha jobbet med saken over flere tiår.
Les svaret til Sendt bort her.
Etter det fikk jeg en følelse av at jeg ikke var så interessant lenger. For Sendt bort hadde det travelt med å finne en løsning sammen med Misjonssambandet. Det var egentlig deilig å slippe å måtte stå på barrikadene alene. Spørsmålet er om dette gikk dette for fort?
Manglende erkjennelse
Få måneder etter stiftelsen i 2024, ble løsningen presentert av Sendt bort og Misjonssambandet. Og det på en felles pressekonferanse der de roste hverandre for samarbeidet. De hadde nå kommet til enighet om at det skulle gis mulighet til å søke om økonomisk støtte og oppreisning. Men noen feil i tidligere behandling, det ville ikke Misjonssambandet innrømme. Styreleder Knut Espeland uttalte: «Handlingsplanen som nå er fastlagt innebærer ikke en kritikk av tidligere ledelse».
Misjonærbarn er like forskjellige som folk flest. For meg har et oppgjør aldri handlet primært om økonomi, men om erkjennelse og villighet til endring. Når jeg nå har fått utbetalt en oppreisning står jeg igjen litt tom. Hva skjedde egentlig? Hvilket oppgjør var dette?
Jeg brøt med Sendt bort av mange årsaker, mest fordi jeg hadde behov for et ekte oppgjør, et oppgjør med en organisasjonskultur hvor ting ties ihjel, hvor svært mange ikke engang har tatt seg bryet med å høre på podkasten, ei heller lese boken til Lene Ask, en bok om misjonærbarnas fortellinger.
Kjøpte Misjonssambandet seg ut?
Har organisasjonen lært? Var Sendt bort egentlig litt behagelig for Misjonssambandet? En god måte å kjøpe seg ut av det vanskelige på? Når jeg leser om diskusjonene rundt varslerne, er jeg redd at organisasjonen ikke har lært mye. Generalsekretæren har vært opptatt av å peke på at det er en annen sak. Men mye tyder på at den er tuftet på eksakt samme ukultur. En ukultur som sliter med å forholde seg til de som kastes under bussen, dem som ofres i den store kampen. Varsler Endre Stene var den som sist fikk belyst misjonærbarnsaken, først gjennom interne varslinger, senere i podkasten om Misjonærbarna (lagd av Øystein Stene).
Generalforsamlingen i sommer er jeg veldig spent på. Hva skjer der?
Vi skylder ham stor takk, så hvorfor takker ikke Sendt bort ham på sine sider? De løfter jo ellers fram konkrete personer der. Fra Sendt borts egne informasjonsmøter, er mitt inntrykk at de la opp en strategi der lederne i Misjonssambandet skulle bli heltene. Gjennom å kommunisere positivt om lederskapet i Misjonssamandet, skulle generalsekretæren og styret komme på gli.
De som i årevis hardt har motarbeidet oss og latt oss stå alene, har altså i dette taktiske spillet blitt framstilt som heltene. Som en som har arbeidet med denne saken lenge, har jeg erfart følgende: Her er ingen helter, her er skamløs motstand som nesten tok livet av meg. Min kamp kan du for eksempel lese om i kronikken i Dagen, «Stigespillet om misjonærbarna».
Den sanne historien
Jeg håper ennå at dette oppgjøret skal handle om mer enn penger, at organisasjonskulturen skal endres, at Misjonssambandet kan åpne seg og bli det den misjonsorganisasjon den kan være. Da må man snakke sant om ting, også det vanskelige, og det som har vært.
Generalforsamlingen i sommer er jeg veldig spent på. Hva skjer der? Vil den sanne historien til misjonærbarna komme frem der, eller vil man klappe seg på skuldra og vise til alle pengene man har delt ut?
Men jeg er imponert
Jeg håper man nå bygger huset på fjell slik at alle kan gå videre både med penger i banken og fred i sjela. Jeg ønsker meg en samling lik den samlingen i Folkets hus etter IRIS-rapporten – rapporten som viste at rundt en fjerdedel opplevde tiden på skole i utlandet som traumatisk.
Jeg ønsker meg et sted hvor misjonærbarna, både medlemmer og ikke-medlemmer av Sendt bort, kan møte ledelsen i Misjonssambandet og få stilt sine spørsmål. Slik at vi får klarhet i hva dette oppgjøret egentlig handler om. Så vil jeg til slutt presisere at jeg er imponert over arbeidet til Sendt bort. Jeg er veldig glad og takknemlig for alle de som nå endelig får sin oppreisning og ikke minst hjelp i livene sine. Men vær så snill, ikke bli historieløse.