Jeg hadde gleden av å bidra i podkasten Epleskrotten, hvor jeg formidlet en klassisk kristen seksualetikk blant annet ved hjelp av en seddel-metafor. Dette fikk PR-rådgiver Peder Tellefsdal til å reagere. Jeg har intet bekjentskap til Tellefsdal fra tidligere, men har med interesse fulgt lanseringen av hans bok Rebranding The Church. Når da en slik stemme lener seg inn i denne samtalen kan det potensielt komme meget gode perspektiver. Imidlertid virket de å være fraværende.
Tellefsdal henger seg opp i seddel-metaforen – to tusenlapper har samme verdi, men den ene kan være mer merket enn den andre. Til dette sier han: «denne metaforen sier det samme som ‘epleskrotten’». En «epleskrott» har etterhvert ingenting igjen, mens en tusenlapp – uavhengig av tilstand – bevarer den samme verdien. De sier det totalt motsatte.
Sex kan svi
Jeg undres også over Tellefsdals motvilje mot metaforen. For mener han oppriktig at vi mennesker ikke blir merket av våre seksuelle valg og erfaringer? Første halvdel av episoden av Epleskrotten, fortalte nettopp historien til «Tiril» som hadde vokst opp i et kristent miljø, men ikke fått tydelig undervisning om kristen grensesetting. Hun endte opp med å ta valg som hun gjerne skulle vært foruten.
Dette her er på ingen måte «rocket science»: Se for deg foreldrene til to førsteklassinger på første skoledag, selvsagt skulle de vært foruten «hookup-en» på festen 15 år tidligere; forskningen påpeker at hormonene oksytocin og vasopressin forløses ved samleie, som skaper en kjemisk tilknytning til den andre; ikke minst sier Ordspråkene at sex utenfor ekteskapet merker oss: «Kan en mann hente ild opp i fanget uten at hans klær blir brent?» og Paulus sier at den seksuelle foreningen gjør oss til «ett legeme» med den andre. Sex kan svi. Både samtid og skriften sier det. Det kan vel ikke være problematisk å påpeke?
Langt fra sannheten
Videre blir jeg anklaget for å gi mennesker som ikke har ventet med sex til ekteskapet en «redusert verdi i dating-markedet», siden de ikke «har levd slik Sæbjørnsen mener de bør» og kaller det tidligere for en «strikt kristen moral». Som nevnt ovenfor har vi alle den samme verdien, selv om vi merkes av våre tidligere valg.
På samme tid blir mitt ståsted karikert til å være noe strikt, særegent og negativt ladet, som en ung mannlig pastor formidler. Det kunne ikke vært lengre fra sannheten. Dette har alltid vært klassisk kristen lære fra Første Mosebok, til Jesus, til Martin Luther, til Guds levende og globale kirke i dag. Dette er virkelig ikke produsert av en pietistisk og pessimistisk pastor fra Vestlandet.
Videre blir det påpekt: «Superspesifikke regler på seksualfeltet blir som regel formidlet av unge menn fra bibelbeltet som giftet seg tidlig. Det må være definisjonen på et troverdighetsproblem.» Her frykter jeg Tellefsdal faller for postmodernismens identitetspolitikk, som er premisser en kristen aldri kan omfavne.
For den kristne er forpliktet på sannhet, uavhengig av hvem som måtte formidle den. Det er fristende å spørre tilbake: har en politimann uten prikker på førerkortet et «troverdighetsproblem» når han påpeker at folk må følge fartsgrensen?
Drevet av omsorg
Det blir også laget en «stråmann» av at de som står for at noe er konstant og sant, ser ned på andre. Dette trenger ikke å være tilfellet, tvert imot er det forhåpentligvis drevet av omsorg for sin neste. Selvsagt skal vi være vise og varme i måten vi formidler sannhet på, men sann nestekjærlighet er nettopp å si ifra. En lege er ikke «behagelig» når han meddeler en alvorlig diagnose – men du ønsker sannheten, slik at du kan få riktig medisin.
Imidlertid er sårene av kristen sexforkynnelse så svinnende små
Når Tellefsdal vender blikket fra meg og metaforene, til sin egen foreslåtte medisin – blir siktemålet: «Folk er mye mer opptatt av hvordan formidlere får dem til å føle seg, enn den logiske oppbygningen av argument.» Her mener jeg det går fra ille til verre. Selvsagt skal vi kristne øve oss på dobbel lytting – både til Ordet og omverden.
Imidlertid kan ikke den kristne kirke utvanne sitt budskap for at det skal være mer behagelig. Da blir det verken lys eller salt igjen – og som Jesus sier ransakende: «Da duger det ikke til noe annet enn å kastes ut og bli tråkket ned av menneskene.» Det kristne kallet har alltid vært «sannheten tro i kjærlighet».5 Jeg er fristet til å takke for at Det gamle testamentets profeter og Det nye testamentets apostler ikke fulgte PR-råd, da hadde den kristne kirken trolig bare tilhørt et avsnitt i historieboken.
En «terapeutisk og koselig» Jesus
En slik tydelig formidling av kristen seksualetikk som kan gi mennesker dårlige følelser, blir framstilt som «en real motsetning til grunnleggeren av den kristne bevegelsen.» I Det nye testamentet er det ingen som er klarere på synd og omvendelse enn Mesteren selv. Vår samtid står i fare for å skape en «terapeutisk og koselig» Jesus – imidlertid maler Bibelen bildet av den «tydelige og kjærlige» Jesus. Selv den sårbare kvinnen som var grepet i hor, gir Jesus først nåde – men legger også til: «Gå bort og synd ikke mer!»
Der jeg imidlertid er enig med hans utsagn, er i de vise ordene: «Forutsetningen for å kunne motta nåde, er å vite at du trenger den». Skal den syke motta medisin, må han selvsagt erkjenne at han er syk. Nettopp derfor stiller jeg meg uforståelig til Tellefsdal sin løsning – ikke støt folk, men stryk dem etter de gode følelsene.
Kirken har alltid framholdt både «lov og evangelium», «diagnose og medisin» – det å påpeke en standard, handler dermed selvsagt ikke om å ville fordømme og frastøte mennesker, tvert imot som et uttrykk for den største omsorg for å lede til et godt liv i dag og et evig liv i morgen. PR-råd kan ha sin plass, men kan aldri legge premissene for kristen tro og formidling – da ender vi fort opp med en kristendom uten kors, en kirke som er trendy, men ikke trofast – med andre ord et annet evangelium som ikke har kraft til å frelse!
Svinnende små
Til slutt må jeg kommentere hele tematikken rundt «Epleskrotten» og det kritiske blikket på sexmetaforer i kristen forkynnelse. Det er selvsagt smertefullt å høre fortellinger om unge mennesker som har fått sår grunnet upresis billedbruk i prekener. Det er bra at predikanter som meg selv, kan bli utfordret til å foredle analogiene mest mulig for å treffe best mulig.
Imidlertid er sårene av kristen sexforkynnelse så svinnende små sammenlignet med der hvor skoen virkelig trykker i vårt samfunn: skyggesidene ved den seksuelle revolusjon! Den enorme veksten i samlivsbrudd, barn som blir «kasteball» mellom ulike hjem, stadig mer voldelig sex influert av pornokulturen, de enorme psykiske konsekvensene for både ung og gammel, de samfunnsøkonomiske kostandene ved det og listen fortsetter endeløst. Skal en virkelig hjelpe til, er det her verden skriker høyest etter håp!