I flere artikler og intervjuer i Vårt Land har det blitt gitt tips om hvordan prekenen kan bli bedre. Det gjelder innhold, form og lengde. Skal det tales til tanken eller følelsene? Men etter hva jeg kan se, er det ingen som tar for seg prekenstedets betydning. Fremføres talen fra en prekestol hvor taleren står høyt over og langt fra tilhørerne?
Er den i tillegg utformet slik at det skapes et unødig skille? Man ser forsøk på å få nærhet ved at prekestolen ikke benyttes eller er laget av materialer som gjør den minst mulig synlig. Talerens kroppsspråk kommer mer til syne og påvirker oss.
Kontakten med tilhørerne
Det er nå femti år siden at Bernt Gustafson i Sverige publiserte artikkelen «Folket och dess kyrkorum». Han undersøkte hvordan avstanden mellom tilhører og predikant påvirket prekenen. I en avstand på 20–25 m er de fleste mennesker i stand til noenlunde klart å oppfatte følelser og stemninger hos andre mennesker. Folk sa ofte at de lyttet bedre, og lettere kunne følge med i det som ble sagt, om de tydelig kunne se ansiktet til den som talte.
Når prekestolen ble benyttet i store kirker, fikk ikke taleren fri, spontan kontakt med tilhørerne. Ved en avstand på over 4 m til nærmeste tilhører, måtte ordene velges med omhu og meningsoppbyggingen være god. Talen ble formell, - det hele lød «stivt» og fikk et offentlig preg.
Avstanden
I kirker hvor predikanten var på samme plan og nærmere tilhørerne, fikk prekenen et helt annet preg. Innenfor en avstand på 4 m kunne taleren henvende seg direkte til en del av tilhørerne. Prekenen fikk en mer spontan og fri karakter, som også gjorde det lettere for dem som satt lengre unna å kunne følge med og delta.
Andre fysiske forhold kan også være med på å påvirke opplevelsen av prekenen. Med lang etterklangstid eller dårlig høyttaleranlegg kan det være anstrengende å få med seg det som blir sagt.
Benker må erstattes
I flere hundre år var prekenen det dominerende innslaget i gudstjenesten. Det kommer til syne i mange kirker hvor prekestolen er mer fremtredende enn alteret.
Den informative gudstjenesten med prekenen som det sentrale, har sakte forandret seg til den kommunikative gudstjenesten hvor flere uttrykksformer får være med. Men det krever plass, og faste benker må erstattes med stoler. Vandring, lystenning, samling om nattverdbordet, andaktssteder, «klagemur», søndagens bilde gjør rommet mer levende. Ordet prekes gjennom de ulike uttrykksformer og handlinger, så selve talen kan være kort. Kanskje bare 8 minutter?